Baktung Allende

Underholdende, men overlesset familiedrama.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Isabel Allende har en formidabel fortellerevne og fantasirikdom. Likevel er ikke årets roman, «Aurora - et portrett i sepia», blitt den heidundrende underholdningsromanen som forgjengeren «En lykkens datter» (1999) - en roman man rett og slett lot seg beseire av, mens man ble drevet inn i stadig nye, utrolige menneskeskjebner.

I Auroras fortelling møter vi igjen personene fra første roman. De fleste er blitt gamle og på tampen av sine lidenskaper. Det fine med fortsettelsesromanen er at man slett ikke behøver å ha lest den første. Det kan til og med være en fordel. Man unngår å sammenlikne.

Identitet

«Jeg skriver for å oppklare de gamle hemmelighetene fra barndommen min, bestemme min identitet, skape min egen legende [...] Hvert øyeblikk forsvinner i en pust og forvandles straks til fortid, virkeligheten er flyktig og omflakkende, ren og skjær lengsel,» skriver Aurora, bokas forteller, i Kari og Kjell Risviks glimrende oversettelse.

Hun er barnebarn av djerve chilenske Eliza fra «I en lykkens datter» og hennes endelige elskede, den kloke, kjærlighetsfulle kineseren Tao Chi'en. Hun blir født i San Franciscos Chinatown i 1880. Men kommer ikke til å vokse opp der.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer