Baktung Allende

Underholdende, men overlesset familiedrama.

Isabel Allende har en formidabel fortellerevne og fantasirikdom. Likevel er ikke årets roman, «Aurora - et portrett i sepia», blitt den heidundrende underholdningsromanen som forgjengeren «En lykkens datter» (1999) - en roman man rett og slett lot seg beseire av, mens man ble drevet inn i stadig nye, utrolige menneskeskjebner.

I Auroras fortelling møter vi igjen personene fra første roman. De fleste er blitt gamle og på tampen av sine lidenskaper. Det fine med fortsettelsesromanen er at man slett ikke behøver å ha lest den første. Det kan til og med være en fordel. Man unngår å sammenlikne.

Identitet

«Jeg skriver for å oppklare de gamle hemmelighetene fra barndommen min, bestemme min identitet, skape min egen legende [...] Hvert øyeblikk forsvinner i en pust og forvandles straks til fortid, virkeligheten er flyktig og omflakkende, ren og skjær lengsel,» skriver Aurora, bokas forteller, i Kari og Kjell Risviks glimrende oversettelse.

Hun er barnebarn av djerve chilenske Eliza fra «I en lykkens datter» og hennes endelige elskede, den kloke, kjærlighetsfulle kineseren Tao Chi'en. Hun blir født i San Franciscos Chinatown i 1880. Men kommer ikke til å vokse opp der.

Hun overlates til sin andre bestemor, forretningskvinnen Paulina, og får en oppvekst i et svært velstående chilensk miljø. Men uten røtter. Hun leter, men finner ikke svarene, fordi fortida hennes forties.

I Allendes romaner er Chile blitt levende for oss gjennom hennes sensuelle landskapsskildringer og inntrengende beretning om landets blodige historie. Og selv om den er mer enn spennende, blir historien baktung og overlesset. Rett og slett for detaljert. Krigenes bestialitet blir langtekkelige man får lyst til å skumme sidene.

Overfylt

Ordet sepia i bokas tittel henspiller på brunfargen i gamle fotografier og annen kunst, en farge som utvinnes i blekksprutens blekksekk. Men sepia er også en blekksprut. I denne romanen har dyrets ti armer blitt overfylt av fangst.

Uansett Allendes temaer i hennes ulike romaner er det først og fremst menneskene som fenger. Og spesielt kvinnene. Sterke og modige damer som overskrider sin tids rammer for kvinnerollen.

De var overdådige i «En lykkens datter». Blekere denne gangen. Men bevares, underholdende nok, hvis man ikke har lest eller altfor godt husker «En lykkens datter». For en gangs skyld er «frittstående fortsettelse» en korrekt betegnelse.