Balanse i Bagdad

Honnør til NRKs Fritz Nilsen: Ikke bare var han den eneste norske reporteren som skaffet seg visum til Irak i tide til å bli blant de mange tv-reporterne som kunne rapportere fra Bagdad mens bombingen pågikk. Han gjorde det også meget balansert og tok alle forbehold om det de irakiske myndighetene fortalte ham og ikke viste ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Slik ble mediebildet av det som skjedde i forrige uke mer balansert enn forrige gang. Norsk og utenlandsk presse har fått mye kritikk fordi de den gang rapporterte så å si rett ut fra den vestlige propagandamaskinen. Slik det foreløpig ser ut, virker det som om mediene har klart seg godt denne gangen, selv om det er mye slurv å peke på nå som ellers.

  • Advarselen fra statsminister Blairs spinnmester, eller pressetalsmann, Alastair Campbell, om at tv-bilder og annet stoff fra Bagdad kunne være falske, var unødvendig. Alle vestlige journalister var oppmerksomme på at ødeleggelser på sivile bygninger kunne være arrangert og at det ellers var grunn til å klistre en «helseadvarsel» på alt stoffet fra de irakiske myndighetene. Også den propagandamaskinen har man lært å kjenne.
  • Til det hadde Saddam vært for smart. Forrige gang advarte amerikanerne vestlige journalister mot å bli i Bagdad. Noe slikt råd forelå ikke denne gangen, og Saddam tok imot journalistene med åpne armer og kameraene sto klare da rakettene kom - på taket av selve Informasjonsministeriet.
  • Men av en eller annen grunn ble det ikke så spektakulært som forrige gang, og vi vil vel heller ikke få den samme kritikken fra medieforskerne. Forrige ørkenkrig ble televisualisert for oss og verbalrapportert fra miltærhovedkvarterer langt fra bombekraterne. Vi husker alle opptakene fra Tel Aviv som ventet på scudene, men fra Bagdad var Peter Arnett solo.
  • De er mer troverdige enn de journalistene som setter sin egen byline over det stoffet de publiserer med andre datelines enn Bagdad. Det er blitt slik i moderne journalistikk at man ikke lenger er så nøye med å oppgi kilder. Riktignok opplever vi det som verserer i internasjonale massemedier som ganske pålitelig, men det kunne være interessant for mediekonsumentene selv å trekke sine slutninger. Også når det gjelder billedkreditering slurves det mye, og tv-bildene krediteres som kjent omtrent aldri.
  • Ellers later det til at norske pressefolk flest har lært av medieforsker og lærer Rune Ottosens bøker og foredrag om hvordan pressen oppførte seg under Golf-krigen. Nå bøyer de seg helt bakover for å kritisere alt fra amerikanernes og britenes side. Allerede mens første rakett var på vei, hadde de innkalt NUPI-folket for å framføre den politisk korrekte skepsis.
  • Også ute i verden er mediene denne gangen tydelig mer splittet. Noen aviser holder fast ved at bombingen var nødvendig, andre, som i begynnelsen støttet den, begynner å vise tvil, mens en markant del av den liberale verdenspressen - som her hjemme - er klart imot hele aksjonen.

Nilsen skilte tydelig mellom det han selv så og hørte og hva de irakiske myndighetene påsto. Slik var han i godt selskap med CNNs aktuelle stjernereporter Christiane Amanpour, som for øvrig er gift med president Clintons pressetalsmann James Rubin og i enkelte sendinger sto ved siden av ham på «split-screen»-bilder på CNN. Men noen Peter Arnett ble verken Fritz eller Christiane denne gangen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer