Han har nemlig blitt en kjær gjest i Bruckner, tyske Heinz Wallberg, som representant for en tradisjon som teller navn som Günter Wand - eller for den saks skyld, Herbert von Karajan; dirigenter som gjennom et helt liv har opparbeidet en intuitiv følelse for tidas flyt i Bruckners egenartede musikalske verden.

Rendyrket

For tid og flyt er alt det dreier seg om i Bruckners symfonier, som i så måte er musikk i sin reneste form. Nesten sømløst er det store instrumentariet samlet til én, formidabel blandingsklang. Den tynnes ut noen steder, ned mot det hørbare. Men for det meste strømmer den uopphørlig i rytmen av sine egne bølgeslag, det samme musikalske materiale i bølge på bølge som rammer nesten fysisk idet hele forløpet topper seg, for eksempel tjue minutter etter at musikken materialiserte seg på stillhetens terskel.

I så måte er det nesten som Wallberg utløser et gjentakelsens mirakel, der han i perioder nesten ikke rører en finger, men nøyer seg med å overvåke at musikerne er innspilt i musikkens egen tid, før han i neste øyeblikk bratt får klangen til å reise seg som en vegg.

Slik opplever vi en balansekunstner i arbeid, over musikalske spenn med en svimlende fallhøyde, nennsomt og stødig på vei mot forankringen ved dobbeltstrek.