Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Balansekunstner

Verden har knapt sett en mer allsidig musiker enn Jim O'Rourke fra Chicago siden Velvet Undergrounds John Cale sto med ett bein i rocken og med det andre beinet i avantgardistiske klassiskmiljøer på 60-tallet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jim O'Rourke

«Insignificance»
(Domino/MNW)
Sofistikert pop og røffe riff i skjønn forening.

«I'm happy, and I'm singing and a 1, 2, 3, 4»
(Mego/VME)
Minimalistiske elektronikaloops som lever.

Jim O'Rourke er kanskje mest kjent for den ambisiøse orkesterpopinspirerte soloplata «Eureka» (et av høydepunktene fra plateåret 1999), for sin fortid i Gastr del Sol og for sin nåværende status som assosiert Sonic Youth-medlem. Han er en etterspurt produsent, arrangør og tekniker, og ved siden av alt dette holder han også på med avantgardistisk samtidsmusikk langt unna allfarvei. Puh!

Spennvidde

Hyperaktive O'Rourke er her med to plater på én gang, som viser den enorme spennvidden i musikken hans. Dette er en musikalsk variant av «Donald og Dostojevskij»-tesen satt ut i livet: det er ikke noe i veien for å være tilgjengelig og sær på samme tid, eller å like både Lynyrd Skynyrd og John Cage.

«Insignificance» er ei strålende og streit rockskive krydret med sofistikerte pop-, folk- og countryelementer. «I'm happy, and I'm singing and a 1, 2, 3, 4» - det være årets beste albumtittel - befinner seg den i andre enden av kommersialitetsskalaen. Det er en krevende, sirkulær loopsuite hvor O'Rourke manipulerer med noen trekkspill- og strykersekvenser i sin Powerbook-datamaskin. Vakkert, minimalistisk og hypnotiserende, spesielt den 20 minutter lange avslutningen «And a 1, 2, 3, 4» .

Lekker rock

«I'm Happy ...» kommer nok ikke inn på VG-lista. «Insignificance» fortjener derimot et stort publikum. Åpningslåta «All Downhill From Here» er rølpete riffrock i Crazy Horse-land tilsatt Pavement-dynamikk og noen nydelige, neddempede pianopartier. Tittellåta er Brian Wilson-inspirert feinschmeckerpop i «Eureka»-gata, ikke ulikt The High Llamas, mens «Therefore I Am» høres ut som et AC/DC-opphengt The Strokes.

Linken mellom «Insignificance» og «I'm Happy ...» er avslutningssporet «Life Goes Off» . Den starter som en klimprende Lambchop-vise, og får etter hvert besøk av piano og en delikat steelgitar, før frenetisk klapping inntreffer og tar den nydelige låta inn i en støyende loopsekvens hvor trommerytmene kannibaliserer seg selv til det ikke er mer lyd igjen å spise opp.

Men inntil da har Jim O'Rourke gitt oss en drøy halvtime med årets mest betakende rock.

Hele Norges coronakart