MUNNRAPP: Å trute, truter, trute, har trutt, Lana Del Ray er nesten like kjent overleppa som suksessingelen «Video Games».
MUNNRAPP: Å trute, truter, trute, har trutt, Lana Del Ray er nesten like kjent overleppa som suksessingelen «Video Games».Vis mer

Balanserer på linja mellom popstjerne og vakkert lik

Trutmunnpop fra Lana Del Rey.

ALBUM: Navnet er mer pornoskuespiller enn popartist, looken mer indiebarbie enn singer/songwriter. Stemningen er mer russisk rulett enn musikkindustri. Lana Del Rey har solliv, hjerteformede solbriller og kubansk kjæreste med kniv på innerlomma — og hun balanserer hele tida på den fine linja mellom popstjerne og vakkert lik.

Hvis det hadde fantes en grammypris for iscenesettelse, hadde 25år gamle Lizzie Grant fra Lake Placid, New York vært årets selvskrevne vinner. Drit i om imaget er ekte eller ikke, det er alltid en bragd å få hele Internett til å diskutere om overleppa di inneholder silikon eller ei.

Det hadde uansett ikke vært interessant om hun ikke også sang som en gud. Eller nærmere bestemt en kvinnelig versjon av Chris Isaak. Den uutgrunnelig vakre gjennombruddssingelen «Video Games», som for øvrig ble kåret til fjorårets beste singel av Dagbladet, åpner med at dommedagsklokkene kimer, strykerne gråter og Lana synger som om hun vugger en David Lynch-film i armene.

Låten er monoton, spenningen ligger ikke så mye i selve låtutviklingen som i vokalens nerve. Her er det mye som står på spill, det er det aldri noen tvil om.

«Video Games» er da også det beste eksempelet på at Lana er sabla god på selvmytologisering, i beste nøkkelromanstil ser hun symbolverdien i hverdagslige ting som dataspill, darts, leppestiftfarger og nattopplyste svømmebasseng.

Nå er den riktignok ikke helt representativ for resten av «Born To Die».

Jo da, det er mye mørk popmagi og fløyelsstrykere, men selv har Lana beskrevet sounden sin som «gettoversjonen av Nancy Sinatra» og plata er fôret med hiphopinnslag.

Det gir et par interessante utslag som «National Anthem», som på spenstig vis fusjonerer «Bitter Sweet Symphony» av The Verve, «Unfinished Sympathy» av Massive Attack med poprappinga til Gwen Stefani på «Hollaback Girl» til det som må være årets søteste jentevorspiellåt.

Balanserer på linja mellom popstjerne og vakkert lik

Ellers er lydbildet både cinematisk à la Goldfrapp og dramatisk à la Portishead. Og av og til tipper det helt over og blir enerverende triphopgnurende à la Morcheeba. O skrekk.

«Born To Die» holder med andre ord ikke helt det singelen lover. Her er både fyllstoff og nødrim, bare få av låtene når «Video Games» til ankelsokkene.

Det som lå an til å bli en hypesuksess av nesten Amy Winehouse-proporsjoner, hadde nok gjort seg bedre som ep.
For selv om singlene er knallbra, er det tross alt litt vanskelig å opprettholde trutmunn gjennom ei hel plate.