«I mer enn hundre år er vi blitt forsket på, uten at det har vært til særlig hjelp for oss,» som forfatteren Liv Borge sier det. Uten at lidelse av den grunn er hovedsaken.

Hvor er det blitt av taterne? Dette spørsmålet ble stilt i boka «En landevei mot undergangen», som kom ut i 1996. Svaret ble også gitt, og lød som følger: «Fraværet av tatere på norske landeveier er et resultat av planmessig utryddelse, med den norske stat som hovedansvarlig og kirke og psykiatri som hovedentreprenør.» I sannhet et skammens kapittel i vår historie, og nærmest ubegripelig i sin organiserte råskap.

Taterkulturen skulle vekk, og både makt, list og forkvaklet velvilje ble tatt i bruk for å gjøre de reisende til gode, bofaste nordmenn. Om dette forteller også boka «Solens og månens barn», ført i pennen av Liv Borge. Hun er selv av taterslekt, og kjenner godt til skammen og frykten som preger hennes folk i dag.

Stigmatisering

Mange er redde for å bli avslørt, og frykter stigmatiseringen ved å bli gjenkjent som tater. Slik Borge selv opprinnelig ville utgi boka psevdonymt, for å slippe å gi seg til kjenne - slik kvier også andre seg for å røpe sin herkomst, til og med for ektefeller og barn. Liv Borge forteller mye, både på og mellom linjene, om hvordan det oppleves å være del av en sterk tradisjon - der selvrespekten er borte.