Balansert dokument

De møtes ofte av motvilje, forskere som i dag søker kontakt med den norske romanibefolkningen - taterne. Dette er ikke vanskelig å forstå, selv om hensikten er å kartlegge overgrep.

«I mer enn hundre år er vi blitt forsket på, uten at det har vært til særlig hjelp for oss,» som forfatteren Liv Borge sier det. Uten at lidelse av den grunn er hovedsaken.

Hvor er det blitt av taterne? Dette spørsmålet ble stilt i boka «En landevei mot undergangen», som kom ut i 1996. Svaret ble også gitt, og lød som følger: «Fraværet av tatere på norske landeveier er et resultat av planmessig utryddelse, med den norske stat som hovedansvarlig og kirke og psykiatri som hovedentreprenør.» I sannhet et skammens kapittel i vår historie, og nærmest ubegripelig i sin organiserte råskap.

Taterkulturen skulle vekk, og både makt, list og forkvaklet velvilje ble tatt i bruk for å gjøre de reisende til gode, bofaste nordmenn. Om dette forteller også boka «Solens og månens barn», ført i pennen av Liv Borge. Hun er selv av taterslekt, og kjenner godt til skammen og frykten som preger hennes folk i dag.

Stigmatisering

Mange er redde for å bli avslørt, og frykter stigmatiseringen ved å bli gjenkjent som tater. Slik Borge selv opprinnelig ville utgi boka psevdonymt, for å slippe å gi seg til kjenne - slik kvier også andre seg for å røpe sin herkomst, til og med for ektefeller og barn. Liv Borge forteller mye, både på og mellom linjene, om hvordan det oppleves å være del av en sterk tradisjon - der selvrespekten er borte.

Hun forteller om et folk som tross århundrelang motgang hadde stoltheten i behold, helt til 1900-tallets sosialpolitiske virkemidler trådte i kraft. Taterne var ikke som de andre, og ønsket heller ikke å være det. De interesserte seg ikke for likhetssamfunnets assimileringstanke, før de fikk den tredd ned over hodet. Da var det for seint.

Liv Borge forteller bl.a. historien om den forhatte, såkalte Norsk misjon blant hjemløse, som splittet familier og plasserte barn i institusjoner eller fosterhjem. Der vokste de opp, minst 1500 av dem, ofte under kummerlige forhold og uten bevissthet om egen bakgrunn. I tillegg kom så det statsstyrte, rasehygieniske eksperimentet - med steriliseringen av minst 500 taterkvinner. Dessuten kastrasjon og lobotomi, utført også i flere tiår etter annen verdenskrig - i sosialdemokratiets navn.

Fellesskap

Men boka inneholder langt mer enn lidelse. Leseren får innblikk i taternes levesett, deres tradisjoner, språk og religion. Fargerikt for utenforstående, og totalt annerledes. Et kulturelt sett konservativt folk, hvis levesett avviker totalt fra den moderne tids idealer. Ikke minst ved følelsen av tilhørighet. For det virkelig interessante ved Liv Borges bok er nettopp denne forståelsen av fellesskapet, som henger nøye sammen med bokas form. Forfatteren bruker nemlig en gjennomført «vi»-form, helt fra det innledningsvis fortelles hvordan «vi», taterne, første gang kom til Skandinavia på 1500-tallet. Med dette signaliseres en følelse av grunnleggende slektskap, en helt spesiell samhørighet som det moderne, vestlige mennesket sjelden erfarer. Dette aspektet oppleves som personlig og til dels privat, men bidrar like fullt til inntrykket av ekthet.

Liv Borge skriver om sine egne, og kan derfor tillate seg å være personlig. Annerledesheten er uttrykt i litterær form, og oppleves som riktig og nødvendig.

Slik fellesskapsfølelsen også er det, blant samfunnets utstøtte. Mest av alt blir boka for et dokument å regne, over dem som skulle gjøres til gode nordmenn.