ANMELDELSE: - På spørsmål om privatlivet svarer jeg ikke, sa Torolf Elster i et intervju med Arbeiderbladet mot slutten av 1970-årene, da han som kringkastingssjef motvillig måtte avfinne seg med sin nye status som kjendis.

Slik sett har Sindre Hovdenakk skrevet en biograf i den biografertes ånd. Ledetråden er Elsters rolle som offentlig aktør.

Slik sett er det da også blitt en ryddig beretning, rikigtnok med bare unntaksvise forsøk på å komme under huden på en politisk bohem og et motsetningsfylt menneske.

Det har nok vært lettest slik, for så seint som i 1981 erklærte den underfundige Elster, som da var blitt hyllet av gamle NRK-kollegaer, at han egentlig ikke visste hvordan han selv så ut i «sitt eget, indre speilkabinett» — eller hvem han var.

 
Langdryg opptakt
Opptakten til denne biografien er ikke den beste. Hovdenakk begynner omstendelig med embedsslekters gang, en prøvelse for de uinnvidde å trenge gjennom — med ustanselige referater fra det ene glemte diktverk etter det andre signert forfedrene Elster d.e. og Elster d.y.

Det blir unektelig mer interessant når unge, innadvendte Torolf trekkes inn i kretsen rundt Mot Dag og Erling Falk.

Her møttes menn som seinere skulle få sentrale posisjoner i «Arbeiderparti-staten», som Hovdenakk uttrykker det.

De dramatiske 1930-årene med klassekamp, fascisme og nazisme, psykoanalyse og seksuell frigjøring er gefundenes Fressen for enhver historiker og biograf.

 
Et glimt av det private
Og Torolf Elster er midt i begivenhetens sentrum; her treffer han sin framtidige kone, Magli, datter av filologen og psykoanalytikeren Ola Raknes, mannen med orgonskapet. Magli skulle seinere bli kjent som lyriker og mangeårig leder av Norsk Oversettelsesforening.

Rørende er det å lese om den omsorg Torolf Elster utviste på eldre dager da hustruen ble psykisk syk og trengte pleie, de siste årene på Dikemark.

Dette er det eneste lille glimtet vi får av privat liv i biografien. Indirekte kan nok også omtalen av Elsters mange skjønnlitterære bøker kaste lys over hovedpersonen. Livet gjennom var Elster — som levde i eksil i Stockholm under krigen — opptatt av flukt og flyktninger.

Dette er et tema som dominerer den fremragende politiske thrilleren «Historien om Gottlob», med beskrivelser av emigrantmiljøer i Praha. «Flyktninger» ble også tittelen på en av Elsters første oversettelser. Ifølge Hovdenakk «en hel roman», som biografen tviler på kan være oversatt uten assistanse av den franskkyndige Magli. Nåvel, «Boule de Suif» av Guy de Maupassant, som det her refereres til, er en berømt novelle.

 
NRK-sjefen
En viktig del av «Torolf Elster. Balansekunstneren» omhandler selvsagt årene 1963-1981 da Torolf Elster satt på toppen av NRK, først som radiodirektør og fra 1972 som kringkastingssjef.

Mange på Marienlyst møtte nok den tilsynelatende livsfjerne sjefideologen og utenrikskronikøren fra Arbeiderbladet med skepsis. Men den sindige Elster ble en avholdt og respektert sjef.

Gjennom to tiår ledet han Norges viktigste kulturinstitusjon gjennom en grundig fornyelse, for å låne Hovdenakks formulering. Og her er fofatteren, som tidligere har skrevet bok om Dagbladets grunnlegger Hagbard Emanuel Berner, på trygg grunn.