ANMELDELSE: - På spørsmål om privatlivet svarer jeg ikke, sa Torolf Elster i et intervju med Arbeiderbladet mot slutten av 1970-årene, da han som kringkastingssjef motvillig måtte avfinne seg med sin nye status som kjendis.

Slik sett har Sindre Hovdenakk skrevet en biograf i den biografertes ånd. Ledetråden er Elsters rolle som offentlig aktør.

Slik sett er det da også blitt en ryddig beretning, rikigtnok med bare unntaksvise forsøk på å komme under huden på en politisk bohem og et motsetningsfylt menneske.

Det har nok vært lettest slik, for så seint som i 1981 erklærte den underfundige Elster, som da var blitt hyllet av gamle NRK-kollegaer, at han egentlig ikke visste hvordan han selv så ut i «sitt eget, indre speilkabinett» — eller hvem han var.

  Langdryg opptakt Opptakten til denne biografien er ikke den beste. Hovdenakk begynner omstendelig med embedsslekters gang, en prøvelse for de uinnvidde å trenge gjennom — med ustanselige referater fra det ene glemte diktverk etter det andre signert forfedrene Elster d.e. og Elster d.y.

Det blir unektelig mer interessant når unge, innadvendte Torolf trekkes inn i kretsen rundt Mot Dag og Erling Falk.