Balansert Veum

Gunnar Staalesen har ikke på noen måte vært taus siden forrige Varg Veum-roman, men det er likevel betryggende å ha hans loslitte detektiv tilbake etter sju år.

Sammen med Karin Fossums «Svarte sekunder» må dette være høstens mest velskrevne kriminalroman.

Utgangspunktet for «Som i et speil» virker som en forholdsvis enkel og grei sak. Veum blir kontaktet av advokaten Berit Breheim, som er bekymret for søsteren Bodil og hennes mann Fernando Garrido. De er blitt sporløst borte, men Berit vil ikke gå til politiet ennå.

Husbråk

Veum får også vite at moren til Breheim-søstrene omkom da hun og hennes elsker kjørte i sjøen i 1957, og Berit frykter at noe lignende kan ha skjedd igjen. Ikke minst fordi Garrido ble innbrakt til politiet på grunn av husbråk et par uker i forveien.

Like etter får Veum telefon fra en norsk frilansjournalist, som er på sporet av et norsk skip på vei fra Afrika til Norge med en mystisk last om bord. Skipet tilhører samme rederi som Garrido jobber i.

- Uovertruffen

Trådene er mange, de er både gamle og nye, med mer eller mindre sammenheng, og Varg Veum nøster seg i vei med stort pågangsmot.

Et sted er han til og med i ferd med å kjøpe ny dress, bare for å få sjansen til å snakke med en person med viktige opplysninger. Som kriminalroman er «Som i et speil» helt uovertruffen, skrevet med den rette balansen mellom spenning, humor, innfløkte intriger, livsvisdom og språklig nøkternhet som så få mestrer.

Jazz

Noe av det mest fascinerende med boka er likevel måten Staalesen veksler mellom handlingens nåtid - som er 1993, like etter at forrige Veum-bok sluttet - og de skjebnesvangre hendelsene i 1957. Han skaper også en spesiell stemning med beskrivelsene av det bergenske jazzmiljøet både på 50- og 90-tallet, og du trenger definitivt ikke ha greie på jazz for å ha glede av det. Men det er levende og godt fortalt.

«Som i et speil» er en ren fornøyelse å lese, og slutten står ikke tilbake for noe, enten det gjelder å overraske eller få ting på rett plass.