Balkaniseringen av Irak

Oppsplittingen av Irak springer ut fra den manglende evnen land som USA og Storbritannia har til å kontrollere Midtøsten uten å kjøre seg fast i områdets bysantinske politikk.

MENS ETNISK rensing infiserer det «frigjorte Irak», satte Moqtada al Sadr, lederen for den mektige sjiamuslimske Mahdi-militsen, et ultimatum for statsminister Nouri al Maliki. Hvis Maliki møtte president Bush i Jordan denne uka ville al Sadr og 30 av hans tilhengere trekke seg ut av den vaklende koalisjonen, og de facto sette en stopper for den første demokratisk valgte irakiske regjeringen. Agendaen for møtet var blant annet rollen Iran og Syria kan spille i å pasifisere Irak. Al Sadr motsetter seg Bush, innblanding fordi, hevder han, amerikanske styrker støtter sunniopprøret. Den unge sjialederen anklager amerikanerne for å være delaktige i drapet på tusenvis av uskyldige sjiamuslimer i Irak. Likevel har USA fram til nylig betraktet al Sadr som en alliert. Man kan bare forestille seg Abu Musab Al Zarqawi sittende komfortabelt i jihadmartyrenes paradis, mens han morer seg over den siste vendingen Irak-eventyret har tatt.Moqtada al Sadr har aldri vært en lojal amerikansk alliert. Hvor mange husker fremdeles at opprøret i Irak begynte i april 2003 i Sadr City; den miserable sjiamuslimske forstaden til Bagdad? Under al Sadrs ledelse grep innbyggerne til våpen mot koalisjonsstyrkene for å protestere mot mangelen på grunnleggende infrastruktur: vann, elektrisitet og sikkerhet. I juni 2003, etter at liknende opprør hadde brutt ut over hele landet, dannet al Sadr Mahdi-militsen, hvis oppgave var å oppmuntre til vold mot koalisjonsstyrkene og mot irakiske sunnimuslimer, særlig tidligere medlemmer av Ba,th-partiet. Men det sjiamuslimske opprøret forble ustraffet. Takket være beskyttelsen fra religiøse ledere som ayatollah Ali Sistani og politikere som sto Washington nær, som Chalabi, kunne al Sadr slippe militsen sin løs i hele Irak.

I AUGUST 2003, da al Zarqawi entret den irakiske arenaen, var landet allerede i det sjiamuslimske opprørets vold. I likhet med Moqtada al Sadr kjempet jordaneren på to fronter: På den ene siden hadde han koalisjonsstyrkene som mål, på den andre de irakiske sjiamuslimene, slik de spektakulære første angrepene hans gjorde tydelig. I august 2003 ledet al Zarqawi både bombingen av FNs hovedkvarter i Bagdad, der flere medlemmer av FN-delegasjonen ble drept, og selvmordsangrepet mot Imam Ali Mosque, der ayatollah Muhammad Baqer al Hakim, den åndelige lederen i Det høyeste råd for den islamske revolusjon i Irak, ble drept, i tillegg til mange flere. Både al Sadr og al Zarqawi brukte kraftig retorikk for å rettferdiggjøre at irakiske sivile ble gjort til mål. Mens al Sadr angrep sunnimuslimene og beskyldte dem for å være Saddams medløpere, brukte al Zarqawi analogien til mongolernes invasjon av Irak på 1200-tallet, som var støttet av de irakiske sjiamuslimene, og beskyldte sjiamuslimene for å være de nye mongolene. I et brev til Osama bin Laden skrev han at al Sadr og hans politiske støttespillere hadde alliert seg med koalisjonsstyrkene, dvs. de nye mongolerne, for å tvinge Irak ut i kaos slik de kunne ta kontroll over landets ressurser. Moqtada al Sadrs senere forsøk på meisle en sjiamuslimsk stat ut av Irak, og avstenge den sunnimuslimske befolkningen fra olje- og gassinntekter, synes å rettferdiggjøre denne analysen.

FRA SOMMEREN 2003 til sommeren 2004 kjempet koalisjonsstyrkene mot både sjia- og sunnimilitser. På grunn av den strategiske alliansen mellom Washington og det irakiske sjialederskapet, forble Mahdi-militsen likevel systematisk ustraffet, mens sunnimotstanden ble kriminalisert. Al Zarqawi ble feilaktig beskrevet som lederen for sunniopprøret, mens han i virkeligheten ledet en svært liten gruppe for det meste utenlandske jihadister. Etter å ha blitt matet med informasjon fra USAs hær, beskrev media al Zarqawi som den nye Saddam, slakteren av Nicholas Berg, lederen av den islamistiske republikken Falluja, den definitive internasjonale terroristen. Så blind var amerikansk politikk at Ali Sistani fikk klarsignal til å få i stand en avtale med Moqtada al Sadr på vegne av amerikanerne i august 2004, etter at al Sadrs milits hadde forårsaket voldelige sammenstøt mellom koalisjonen og irakiske politistyrker i Najaf, Karbala og Sadr City, der hundrevis av mennesker ble drept. Under koalisjonens og de irakiske styrkenes beleiring av Najaf gikk Mahdi-militsen fri med våpnene sine, trampende på kroppene til menneskene de hadde drept. Noen få dager senere utropte Iyad Allawi, den sjiamuslimske midlertidige statsministeren i Irak, et ad hoc amnesti for å frikjenne al Sadr og hans milits for alle ugjerninger. Dette gjorde det mulig for denne geistlige sjiamuslimen å delta i det kommende valget og vinne et sete i det irakiske parlamentet. Takket være dette setet kan al Sadr i dag kaste hansken over til al Maliki.

PÅ SAMME MÅTE som i den blodige krigen på Balkan, går vesten konstant inn i allianser med feil mennesker i Irak, deriblant terrororganisasjoner, som om det fantes et klart skille mellom godt og ondt. I Irak, som på Balkan, flytter dette «skillet» seg daglig. Etter at Kosovos frigjøringshær (KLA) hadde angrepet serbisk politi og sivile i Kosovo i 1998, anklaget USA KLA for å være en terrororganisasjon. Britene fulgte i USAs fotspor. Så, i mars 1999, skjedde det en radikal endring av amerikansk og britisk utenrikspolitikk, og begge regjeringene fordømte serberne. Plutselig var medlemmene i KLA ikke lenger terrorister, men frihetsforkjempere, og KLA ble uten videre fjernet fra det amerikanske utenriksdepartementets terrorliste. Amerikanske politikere roste til og med organisasjonen. Den nye statusen ble så omgjort da KLA noen måneder senere støttet et islamistisk opprør mot myndighetene i Makedonia, en av USAs allierte, og KLA ble igjen oppført som terrororganisasjon av utenriksdepartementet i USA. Man kan lure på hvor mange ganger Mahdi-militsen kunne vært oppført og slettet fra denne listen etter at George Bush erklærte oppdraget for utført i Irak.

BALKANISERINGEN av Irak strekker seg langt utover etnisk rensing og borgerkrig. Den springer ut fra den manglende evnen land som USA og Storbritannia har til å kontrollere Midtøsten uten å kjøre seg fast i områdets bysantinske politikk. Dette er beviset på at moderne politikk ikke kan sette sin lit til de strategiske instrumentene fra den kalde krigen, fordi verden ikke lenger er fanget i en manikeisk tvangstrøye. Iraks fremtid kan godt bli en kopi av slutten på Vietnam-krigen, da USA erklærte seier, fløy styrkene sine ut av landet og etterlot landet i hendene til en «nabomakt», det vil si den kinesiskstøttede nordvietnamesiske hæren. Forskjellen er bare at Irak vil herjes av grådige etniske militser, støttet av andre land, hver av dem for svak militært og politisk til å påtvinge sin makt. I dag, nesten 40 år etter krigens slutt, er Vietnam en ledende eksportør og en lovende økonomi fordi Nord-Vietnam kunne skape fred, og freden førte etter hvert til framgang, trygt innenfor Kinas kommunistiske innflytelsessfære. I dag vil Iran og Syrias innblanding i den irakiske borgerkrigen dra Irak ytterligere inn i en sekterisk krig og til og med føre til at islamistene i al-Qaida får sin etterlengtede mulighet til å forme en egen stat. Det er imidlertid en fare for at freden i Irak bare vil komme når det kun er ruiner igjen av den gamle mesopotamiske sivilisasjonen. Man kan bare håpe på bedre tider. Oversatt av Lene K. Hoff