SMÅTØSENE: Monica Mæland (f.v.), Erna Solberg og Trude Drevland på hjemlige trakter. Med en ny regjering er makta flyttet til Vestlandet. Foto: Tor Erik H. Mathiesen.
SMÅTØSENE: Monica Mæland (f.v.), Erna Solberg og Trude Drevland på hjemlige trakter. Med en ny regjering er makta flyttet til Vestlandet. Foto: Tor Erik H. Mathiesen.Vis mer

Ballade om øst og vest

Den nye regjeringen skryter av å være fra Vestlandet. Er det over for Oslo nå?

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Yoho, Marie! Stemmen trengte gjennom myldret bak Slottet, og der inne bak sperringene viftet Bergens ordfører Trude Drevland energisk med hendene i min retning. Kunne jeg være så søt å hente blomstene hun hadde satt fra seg i noen poser der borte?

Et øyeblikk seinere var jeg omringet av energiske bergensere som var kommet ens ærend for å hylle bysbarnet Erna. De var mer i tvil om tidligere byrådsleder Monica Mæland, som riktignok er født i Bergen, men oppvokst i Arendal. Kunne hun da kalles bergenser?

Aller helst ville nordlendingen Drevland hatt med seg et buekorps for å feire den første statsministeren fra Bergen siden Mowinckel, men da satte Erna foten ned. Det fikk holde at klokkene i Oslo Rådhus hilste den nye regjeringen med «Bergensiana» («Jeg tok min nystemte»).

Det var ingen tvil. Vestlandet hadde tatt over hovedstaden og landet.

Erna Solberg har slett ikke noe imot at regjeringsskiftet blir omtalt som et maktskifte fra øst til vest. Det er mer enn geografi, det er en tilstand, et symbol og noe av et varemerke for den nye regjeringen, hvor hele sju statsråder kommer fra gullkysten i vest. Det er på Vestlandet de tjener penger og skaper arbeidsplasser. Der er de kremmere, entreprenører, gründere. Der er oljå. I generasjoner har de ofret livet på havet. Inne i Oslo flytter de bare papirer og tar T-banen tørrskodd til kontoret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vestlandet er det nye California, Oslo er Washington, mener professor Frank Aarebrot. Bergenseren nøyer seg ikke med å glede seg på vegne av sin egen landsdel. Han må også fryde seg over at dette er dårlig nytt for Østlandet, og det synes å trumfe selv nederlaget for hans eget parti. Han mener det er på høy tid at den delen av landet som står for inntjeningen også tar over makta fra teknokrater og subsidierte bønder på Østlandet. Jens Stoltenberg er kanskje en flink økonom, men har ikke peiling på hvordan de tenker vestpå.

Den vestlandske selvbevisstheten er avhengig av denne kontrasten, av å rakke ned på hovedstaden som byråkratiets sjelløse og grådige høyborg, hvor de attpåtil snøvler i vei som om de er fostret opp på gammeldansk. Ja, om det er danskekongen eller en Stoltenberg som styrer, er det like ille. Du kan mistenke at når Erna Solberg snakker om avbyråkratisering, er det Oslo som skal temmes og tømmes.

Bildet er forståelig. Det moderne Oslo er så å si bygget på framveksten av statsadministrasjonen, men er også hovedkvarter for bank, forsikring, justisvesen, medier, forlag og varehandel. Service, shopping og eiendom har erstattet industrien. Byen har landets største universitet i tillegg til flere høyskoler.

Det lukter kanskje ikke olje og fisk, men fortsatt makt og penger. Ingen forlater som kjent Oslo uten å være merket. Senterpartiets havarikommisjon konkluderte nylig at Liv Signe Navarsete hadde tilbrakt for lite tid i Oslo. Det måtte være en bitter pille for en senterpartileder.

Hatet mot Oslo preller likevel av på byens innbyggere. De har ingen slike tanker om seg selv og blir like forfjamset hver gang de hører om dem. Da Bergens Tidende tidligere i år innbød til holmgang med hovedstaden, var det knapt noen i Oslo som svarte. Det haglet med provokasjoner fra framtredende skribenter, men få tok agnet østafjells. Det skyldtes ikke arroganse, som det ble oppfattet som, bare manglende adresse. Hadde de angrepet en bydel, eller østkanten, ville det kokt over for lokalpatrioter, som det gjorde da kommentatoren Sven Egil Omdahl dristet seg til å mene noe om ransbølgen i Oslo. En bladfyk fra Stavanger skulle ikke komme her og mene noe om storbyens multikulturelle utfordringer.

Men ingen lar seg kalle til å forsvare Oslos institusjoner, aller minst når angrepet er rettet mot Stortinget og forvaltningen, som er like fjerne for Oslo-borgere flest som de er for bergensere. Som det finnes mange av i Oslo, i tillegg til nordlendinger, trøndere, samer, pakistanere, somaliere og til og med en og annen innfødt groruddøling. I en bydel som er større enn de fleste byer i Norge, er det over 100 nasjonaliteter. NRK var i en periode bemannet av sunnmøringer som lengtet hjem.

Oslo er en by full av hjemlengsel. Folkevalgte på stortingshybel, studenter, innvandrere, svenske kelnere, polske snekkere, narkomane fra Roa og journalister fra Bodø. Selv lommetyvene lengter hjem og sender penger så snart de kan, og det er rett som det er. Samtidig er det en storby folk lengter til fra alle kanter av Norge og verden i håp om både jobb og et bedre liv.

Selv er jeg sjuendegenerasjon, en sjeldenhet i Oslo, men først da jeg godt voksen flyttet til Kampen i Gamle Oslo oppdaget jeg nabolagets stolthet over historien og tilhørigheten. Unødvendig å si er det altfor seint for meg å være fra Kampen. Da måtte jeg ha bodd her i generasjoner. Men som Trude Drevland henger jeg meg på og nikker til rapperen Don Martins «Jeg er så Oslo at du kan kalle meg for Nilsen», en sang bergensere aldri vil forstå, men Lars Vaular er også elsket i byen han ikke liker. Ingen tar det personlig.

Det er for mye forlangt at Erna Solberg skal forstå Oslo når selv ikke vi som er oppvokst her vet eller er enige om hva byen handler om. Hun har de siste åra bodd noen steinkast fra nabolaget jeg vokste opp i og hatt barn på min gamle skole. Det kan hende de til og med snakker som meg. Det skal ikke holdes mot dem. Det er ennå håp for oss.

Akerselva er renset. Det er mulig å fiske der. Kanskje finner vi olje i Spikersuppa.

Yoho, Erna. Send blomster.