Ballademesteren

River ned seg selv med flotte ballader og kjedelig rock.

«Demolition» betyr å rive ned. Det er noe artister gjør fra tid til annen for å kjøpe seg lavere forventningspress og mer tid til å klekke ut neste karrieresteg. Som mye annet ble denne artistiske metoden funnet opp av Bob Dylan. Hans såkalte motorsykkelulykke 29. juli 1966 hører til blant de mest spektakulære variantene.

Det er nok en gang noe ytterst dylansk over Ryan Adams' framferd på «Demolition», en slags «best of» fra fem uformelle studiosessions, og derfor ikke den ordentlige oppfølgeren til fjorårets noe oppskrytte «Gold».

I formen er den en krysning av «Basement Tapes» og «Nashville Skyline», der den kombinerer rufsete, innfallspregede innspillinger med relativt ukomplisert country/mykrock-materiale.

«Demolition»s fremste funksjon er - ja, nettopp - å rive ned de viltvoksende Messias-forventningene rundt Ryan Adams' person og karriere. Det lykkes sånn halvveis.

For mens den B-sidepregete, alkoholistiske Replacements-rawken på «Starting To Hurt» og «Gimme A Sign» bare er kjedelig, og «Hallelujah» og «Chin Up, Cheer Up» i beste fall er trivelige trivialiteter, så er dette ballademesteren Ryan Adams' plate.

«You Will Always Be The Same», «Desire», «She Wants To Play Hearts», «Dear Chicago» og Gillian Welch-duetten «Tomorrow» holder alle nydelig «Heartbreaker»-kvalitet, og beviser at Ryan Adams først og fremst ikke er den nye Dylan, men den fineste countryballadesnekkeren siden Gram Parsons.