SNART NORGESPREMIERE: Her er traileren til dokumentaren om Oasis´ karriere, Oasis: Supersonic. Video: YouTube / Entertainment One UK Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Oasis: Supersonic»

Balladen om de siste rockestjernene

Dokumentaren om Oasis' kometkarriere er forutsigbart morsom, overraskende analytisk og unødvendig intern. 

FILM: 10. og 11. august 1996 spilte Oasis to utendørskonserter for til sammen 250,000 mennesker i Knebworth nord for London. Og i den grad Oasis noensinne var verdens største band, var det nettopp disse to kveldene, da britpopen kulminerte i en eksplosjon av bredbeint, patriotisk allsangsentimentalitet, før den utmattet og tilfreds sjanglet hjemover for å ta fatt på hverdagen. Deretter gikk det bare nedover, både for Oasis og den musikalske bevegelsen de ble synonyme med, og selv om bandet ikke ble oppløst før i 2009, var det på mange måter her det sluttet. Resten var bare etterdønninger.

Oasis: Supersonic

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Mat Whitecross

Skuespillere:

Noel Gallagher, Liam Gallagher, Alan McGee, Paul «Bonehead» Arthurs m.fl.

Premieredato:

21. oktober 2016

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Oasis: Supersonic

«Swag, swag, swag.»
Se alle anmeldelser

Sjarmerende
Mat Whitecross’ dokumentar «Oasis: Supersonic» både begynner og slutter med Knebworth-konsertene, som Noel Gallagher beskriver som en siste manifestasjon av rock’n’roll som en reell folkebevegelse, før kommersialismen og kjendiskulturen tok over og musikken ble redusert til et spin off-produkt av realityserier og instagramkontoer. Det er en interessant hypotese, ikke minst fordi «Supersonic» framstiller Gallagher-brødrene som overgangsfigurer som står med én fot i den gamle rockestjernemyten og den andre i dagens tabloide personkultus.

For når man ser Whitecross’ film er det bare altfor lett å forstå hvorfor Noel og Liam Gallagher i en treårsperiode dominerte avisforsider og underholdningsnyheter over store deler av verden – men sett fra 2016 er det ikke innlysende at besettelsen hadde noe med musikk å gjøre. En stor del av opptakene vi får høre i filmen er nemlig grøtete og sidrompa leirbålsrock som så vidt makter å nappe i gåsehuden til en gammel fan, og er neppe egnet til å overbevise nytilkomne eller skeptikere. Derimot er det umulig å ikke la seg fascinere av Gallagher-brødrenes karisma, vidd og gudebenådede talent for sitatvennlige replikker. Hvis det noensinne har eksistert en duo som er skapt for reality-TV er det Noel og Liam.

Intern
Med unntak av Mountain Goats-, Superchunk- og Bob Mould-trommis Jon Wurster, er det kun én person som kan utfordre Noel Gallaghers status som den morsomste mannen i rock, og det er Liam. «Supersonic» viser brødrene fra sin beste side, og begge er usedvanlig reflekterte i sine analyser av rollen Oasis spilte i media og i livene til sine fans. Filmen er flettet sammen av arkivopptak og kommentarer fra de mest sentrale aktørene, men det er ingen snakkende hoder, hvilket betyr at vi aldri får se hvordan brødrene ser ut i dag. Dermed tvinges publikum til å bruke sine egne minner til å mane fram et oppdatert bilde av voiceoverens aggressivt beskjedne Noel og nøkternt melankolske Liam.

«Supersonic»s store svakhet er da også nettopp at den forutsetter et relativt høyt nivå av kunnskap og interesse for Oasis, hvilket gjør filmen langt mer intern enn den burde være. For begravd under bandets opphavsmyte – som ble skrevet i stein en gang på midten av 90-tallet – ligger en universell historie om et brødrepar som aldri lot rikdom, berømmelse eller heltedyrkelse komme i veien for en sår og eksplosiv søskenkrangel som fortsetter den dag i dag.

Med andre ord er dynamikken som gjorde det umulig for Oasis å forsette som band den samme som fortsatt gjør Gallagher-brødrene til uimotståelig tabloidstoff i et Storbritannia som aldri virkelig har kommet over sin ungdomsforelskelse i bandet. Et mer treffende bilde på popmusikkens utvikling de siste tjue årene skal man lete lenge etter.