KAFFETØRST: Også god krim krever sin kaffe. Jo Nesbøs kjente romanfigur, Harry Hole, prøver (iblant forgjeves) å holde seg til kaffe når han spiser på stamstedet Schrøder. 
Foto: Lars Eivind Bones
KAFFETØRST: Også god krim krever sin kaffe. Jo Nesbøs kjente romanfigur, Harry Hole, prøver (iblant forgjeves) å holde seg til kaffe når han spiser på stamstedet Schrøder. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Balladen om den ødelagte kaffemaskinen

2012 har merkelig nok vært et magert år for norsk krim.

(Dagbladet:) Alle drikker kaffe i norsk krim. Kaffen er besk og svart, på grensen til helsefarlig, og kaffemaskinen på kontoret er alltid ødelagt. Når kaffen likevel drikkes antar jeg det er fordi forfatterne vil vise oss hvor hverdagslig og alminnelig det universet de beskriver er. At det er en trist verden, og at karakterene drikker sin vonde kaffe i en slags resignert erkjennelse av at det er sånn livet er.

Jeg anmelder krim i denne avisa. Jeg gjør det fordi jeg liker kriminalromaner. Når de er på sitt beste mener jeg de kan måle seg med en hvilken som helst skjønnlitterær sjanger. Derfor er det mitt håp hver gang jeg åpner ei ny bok, at akkurat denne skal ha noe særegent ved seg. At den skal innfri sjangerkonvensjonene uten av den grunn å framstå formelaktig og forutsigbar, ta meg med inn i et nytt miljø, presentere meg for et interessant dillemma, vise meg en elegant gåte. Jeg håper at hver krim jeg leser skal etterlate meg med en følelse av at den bare kunne vært skrevet av denne ene forfatteren.

Som regel blir jeg skuffet, og det er ikke så rart. Det er stor forskjell på å lese krimlitteraturens klassikere og å lese all krim som gis ut i løpet av et år. Kanskje er det anmelderens lodd, at for hver gode roman han leser må han lese minst tjue middelmådige. Likevel har året 2012 for den norske kriminallitteraturens vedkommende vært såpass magert at det fortjener å påpekes. Det er nemlig ingenting i veien med kvantiteten. Det myldrer av krimforfattere i dette landet. Forlagene oversvømmes av manuskripter, dessuten er de velvillig innstilt til sjangeren, for krim selger bedre enn annen skjønnlitteratur, og risikoen er derfor lav.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har gått gjennom mappa merket «Anmeldelser 2012» på datamaskinen.

I skrivende stund har jeg lest 32 norske krimromaner utgitt i 2012. Det skulle bli cirka 12 000 sider. Av disse 32 romanene er nesten halvparten skrevet av debutanter i sjangeren. De fleste skriver finansthrillere, politiske thrillere, klassiske politiromaner eller såkalt kvinnekrim. I nesten samtlige er forfatteren mer interessert i historiens mekanikk enn i karakterenes psykologi. Nesten ingen er opptatt av de grunnleggende menneskelige drivkreftene som forårsaker forbrytelser, men nesten samtlige legger handlingen til et bestemt miljø: forsvaret, finans, politikk, juss, journalistikk. Som regel kan forfatteren mye om dette fagfeltet fordi han eller hun har jobbet i bransjen.

I de fleste romanene er handlingen lagt til vår egen samtid, og ofte spekuleres det i å blande virkelige og fiktive karakterer. Baksideteksten antyder at vi har å gjøre med en samfunnskritisk roman, men likevel er det kuperte moralske terrenget som nesten alltid kjennetegner virkeligheten komplett fraværende i de samme romanene. Skurken er skurk, helten er helt, det finnes ikke noen egentlig etisk gråsone, liten forståelse for det faktum at forbrytelser ofte begås av mennesker som ikke ønsker det.

Jeg teller videre. For den maskuline politiromanen gjelder at helten er talentfull, men ukonvensjonell, og at sjefen alltid er usympatisk. Kaffen er vondest på politistasjonen, været er av en slik karakter at det alltid påvirker helten negativt, det er for varmt, for kaldt, for vått eller for tørt. Helten er svak for pupper, jo større de er desto svakere blir han, han lider dessuten av dårlig samvittighet fordi han aldri er hjemme hos sin familie. Men ytterst sjelden forfølges denne interessante tematikken: Hva gjør du hvis du etterforsker drapet på en liten jente og din egen datter lurer på hvorfor du aldri lenger er hjemme og leker med henne? Hvordan forklarer du henne det umulige valget, hva sier du for å få henne til å forstå? For en romanforfatter kunne forsøket på å besvare et slikt spørsmål utgjort en hel roman. For årets krimdebutanter virker det som om spørsmålet i seg selv er av underordnet betydning.

Den maskuline krimhelten er seg selv lik, men det er sannelig også den feminine. I den såkalte kvinnekrimmen bruker heltinnen like mye tid på å velge ny tapet til kjøkkenet som hun bruker på å etterforske. Mens hun står der og tapetserer, drømmer hun om store tekopper, varme ullsokker og late familiehelger i hvitmalte skipperhus på Sørlandet.

Finansthrilleren er den mest mekaniske av alle krimmens undersjangre. Hvis du utstyrer en mann med Patek Philippe-klokke rundt håndleddet, kokain i nesa og kontor på Tjuvholmen har du en fiks ferdig karakter. Ønsker du en ringrev gir du ham gråstenk ved tinningene. Ønsker du en jypling gir du ham bakoverstrøket hår og spisse sko. Grådigheten vises alltid gjennom det ytre, men det er likevel ikke et poeng, slik det for eksempel er i Bret Easton Ellis' «American Psycho». Den romanen er en studie i overflate. Årets norske finansthrillere er stort sett bare en oppramsing av utvendigheter.

Som anmelder opplever jeg ofte følgende dillemma: Jeg kan ikke la frustrasjonen over en hel sjanger gå ut over én enkelt forfatter. Forfatterne har tumlet med løse handlingstråder og lure frampek, blindspor og tidslinjer, ofte voldsomme mengder research. De har skrevet en roman, det er i seg selv en bragd, selv om den kanskje er middelmådig og til forveksling lik de fleste andre. Jeg vil ikke være urimelig, men jeg sitter ofte igjen med dette spørsmålet: Hvorfor har de ikke forsøkt å tilføre sjangeren noe nytt? Hvorfor prøver de ikke å skille seg ut? Skal jeg nevne et nylig eksempel på det motsatte må det være Hans Olav Lahlum, som har gått tilbake til den opprinnelige oppskriften. Det nye ved Lahlums romaner er altså at de er gamle, en slags krimlitteraturens svar på Mariusgenseren. Monica Kristensen skriver gode og egenartede kriminalromaner fra Svalbard. Vidar Sundstøls «Minnesota»-trilogi er noe av det beste som er skrevet her til lands på mange år. Jo Nesbø er en historie for seg, i verdensklasse når det gjelder spenning. Karin Fossum har en sterk og oppriktig fascinasjon for forbrytelsens vesen. Men de andre? De unge? Debutantene? Svenske Jens Lapidus er kanskje den skandinaviske krimforfatteren som har debutert med størst egenart de seineste åra. Lapidus har utvidet sjangeren. Han tar leserne med inn i nye miljøer, han viser oss en verden vi ikke kjenner, i et originalt språk, og med en presisjon som skaper både spenning, troverdighet og ny kunnskap. Det finnes ingen Lapidus i Norge i 2012, men kanskje det dukker opp en til neste år?

Cappelen Damm arrangerer krimkonkurranse med frist i januar 2013. Vinneren garanteres utgivelse med forlagets kommersielle muskler i ryggen. Men hvilke manuskripter får juryen tilsendt? Flere politiromaner der en forsoffen førstebetjent jakter på en gal massemorder som skribler religiøse sitater i blod på åstedene? Flere kvinnekrimmer som åpner med at hovedpersonen melder seg på yogakurs for gravide?

Hvis jeg skal ønske meg noe, så må det være at forlagene satser på flere krimromaner der historiene kretser rundt de helt grunnleggende årsakene til at mennesker begår kriminelle handlinger. At vi kan få flere krimforfatterskap, ikke bare enkeltbøker. Flere forfattere som interesserer seg for kriminalitetens vesen, så å si, og som over tid kan gi oss nye perspektiver på forbrytelse og straff. Ikke bare gamle perspektiver på dyre armbåndsur og defekte kaffemaskiner.

Torbjørn Ekelund anmelder krim i Dagbladet.