Ballerinaens barndomsdrøm

Det er heftige dager for danseren Ingrid Lorentzen. I morgen har hun premiere som ond stemor i sin første film, lørdag danser hun hovedrollen i «Svanesjøen».

Kroppen er blank av svette. Noen uregjerlige lokker fra oppsatt hår har klistret seg som våte krøller til nakken. Pusten pumper i magen. Ansiktet, et øyeblikk seinere et skinnende smil mot et innbilt publikum, har et fort anstrøk av smerte.

Ingrid Lorentzen - elitesolisten i Nasjonalballetten - tøyer ut, før hun igjen virvler ut i tåspissens nådeløse krav til presisjon.

I to timer følger vi henne og Nasjonalballettens prøver på «Svanesjøen», som har premiere i Operaen lørdag. Det er prestasjoner som kan måle seg med hvilken som helst idrettsgrein: Viljestyrke og utholdenhet i kraftprestasjoner, nesten hinsidig hva man tror en kropp kan. Ballett på det beste. Ballett på det vanskeligste.

Prøvene, premieren, presset og publikums forventninger skulle være mer enn nok for Ingrid Lorentzen, en primaballerina som har vist at hun duger.

MEN HAR HUN IKKE

en premiere til? I morgen kommer Hilde Heiers film «Lille frøken Norge» på norske kinoer med Ingrid i en hovedrolle som ond stemor.

Men Ingrid kan ikke delta på visning og feiring. Under premieren har hun generalprøve i Operaen. Før det har et kobbel av pressefolk tiltvunget seg hennes tid. Alle vil ha henne på trykk.

Nå er det min tur. En liten time før nytt intervju, før kveldsprøve i Nasjonalballettens prøvelokaler i Nydalen. Noen febrilske dager før premieren.

Hun har danset siden hun var to år, på ballettskole fra hun var fire. Hun har danset seg til fagmiljøets og publikums jubel gjennom utallige hovedroller.

- Er det likevel lov å spørre om det er barndomsdrømmen som nå oppfylles?

- Der er det det er, selveste drømmen å få danse Odette og Odile i «Svanesjøen». Rett og slett. Det er fantastisk at det er gått i oppfyllelse. Livsfarlig også. Det er heftig å konfronteres med barndomsdrømmen, sier Ingrid Lorentzen, jordnær og liketil trønderjente.

Hun har så vidt rukket å dusje etter formiddagsprøvene. Det frodige, svarte, lange håret henger vått og rett. Ansiktet har ikke vært i nærheten av sminke. Så er det også nesten bare det dype, intense blikket hennes vi ser. Øyne som forteller om vilje.

- Jeg er egentlig ikke så ambisiøs, men jeg har et stort ønske om å få til ting.

- Men allsidig da, med spenn fra teater- til filmroller, innimellom markante prestasjoner på Nasjonalballettens scene?

- Har aldri følt meg allsidig heller, men jeg tror jeg har en evne til å sette meg inn i hva folk ønsker av meg. Jeg strekker meg langt.

- Kan man ane en skuespiller i framtida når den korte dansekarrieren avsluttes med pensjon når du er 41?

- Jeg har altfor stor respekt for skuespillerfaget til å tenke slik. Man kan la seg utfordre, men det er en selv som til slutt blir stående ansvarlig. Du er aldri bedre enn det siste kvarteret.

Ingrid Lorentzen har først og fremst gjort seg bemerket som danser i moderne ballett. Kan hende måtte det en ny ballettsjef, Espen Giljane, til for at hun skulle bli sett, også som klassisk danser.

- Egentlig et paradoks. Jeg er blitt puttet inn i den sterke kvinnerollen. Men det er den lyriske, klassiske dansen som er meg nærmest. Det er der hjertet mitt har ligget fra jeg var liten. «Svanesjøen» nå er stor stas. Og ikke bare det at jeg får danse hovedrolle, jeg har også fått en partner i prinsen, tyske Dirk Weyershausen, som er en drøm å danse med, sier Ingrid.

PÅ TOPPEN AV ALT

som er skjedd, har Nasjonalballetten innhentet en spesialprins til henne fra Tyskland, også for å matche høyden hennes. Ingrid behøver ikke som Snehvit lengselsfullt synge «Someday My Prince will come» (En dag vil min prins komme). Og han er kommet for å bli. Samboer Otto Jespersen kan ta det med ro, det er på scenen Dirk Weyershausen skal være hennes partner i et klassisk repertoar.

- Hvorfor er «Svanesjøen» dansernes drøm og publikums yndling?

- Først og fremst er det Tsjajkovskijs musikk som berører strenger i oss som ikke kan forklares med ord. Den er tidløs vakker og utrolig å bevege seg til. Dobbeltheten i kvinnen, Odette/Odile, er også fascinerende. Et menneske som omskaper seg. Opprinnelig var rollen skrevet for to dansere. Det er et scoop at en nå danser begge to. Det er hardt, ikke minst teknisk, men utrolig. Ikke bare skal du tolke og formidle. Du skal også holde deg på beina.

- Kan du huske din første opplevelse av «Svanesjøen»?

- Jeg er ikke sikker, fordi mine egne indre bilder gjennom musikken jeg hørte som barn, blander seg inn og blir sterkere. Men jeg husker sjokket over at det ikke bare var svaner på scenen.

- Du er 31 år og på karrieretoppen, har du tanker om åpningen av den nye Operaen i 2008? Hvilken ballett bør vi se?

- Det har jeg ikke tenkt på før du nå spør. Jo, en fantastisk ballettversjon av «Peer Gynt» må det bli.

- Det er babyboom i Nasjonalballetten nå, ruger du sjøl på en pause?

- Jeg utelukker det i hvert fall ikke. Men først skal jeg danse «Svanesjøen», og jeg føler at jeg har mye ugjort innen klassisk ballett. Så mye jeg har lyst på, George Balanchines balletter blant dem.

Jeg hadde jo aldri trodd jeg skulle få danse «Svanesjøen», heller ikke at jeg skulle bli ballettdanser på ordentlig. Man justerer drømmene etter hvert. Avstanden mellom barndommen og voksenlivet er stor.

HÅRET ER TØRT

og krøllene bruser igjen, tette og tykke rundt det vakre, bleke ansiktet. I drosja til neste avtale plukker hun opp ei kremkrukke og smører seg raskt i ansiktet.

- Du er ikke mye jålete?

- Det er et spørsmål om tid. Det er nesten bare når jeg føler at jeg ikke er helt oppvarmet før prøvene, at jeg tar på meg leppestift. Tror det hjelper. Og håret, det bare blir sånn. Søler visst alltid yoghurt i håret. Kjæresten min sier det er fullt av løsøre, sier Ingrid Lorentzen.

KLASSISK: Ingrid Lorentzen i vakker presisjon i sin første store klassiske rolle: Odette/Odile i «Svanesjøen». - Det er klassisk ballett vi er utdannet til, derfor er det faktisk mindre tøft for kroppen enn moderne ballett, sier Ingrid Lorentzen.
HUMOR: Latteren sitter løst hos Ingrid Lorentzen. Når noe går galt på en prøve, er humor god medisin.