Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Muren mot Tyrkia

Balletak på Europa

Den tyrkiske presidenten har balletak på EU, holder unionen som gissel, og bruker flyktningene som politisk vekslemynt. Men det er Putin han vil snakke med, skriver Morten Strand.

HØR HER: Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan fra et av sine mange møter, dette fra Istanbul i 2016. Foto: AFP / NTB Scanpix
HØR HER: Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan fra et av sine mange møter, dette fra Istanbul i 2016. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

To autokrater som begge bokser langt over sin politiske vektklasse møtes idag i Moskva. I det ene hjørnet står den russiske presidenten Vladimir Putin, i det andre den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. De to - som ofte har understreket at de har et nært forhold - møtes ansikt til ansikt for å gå noen runder om Syrias skjebne. Ingen kommer til å vinne på knock-out, men begge vinner over EU, som er tildelt rollen som en neglebitende, nervøs tilskuer. For Erdogan krever vestlig støtte i sin krig i Syria, har tatt EU som gissel, og bruker flyktningene i landet som politisk kapital for økonomisk og politisk utpressing. Mens Putin ikke kunne bry seg mindre om annet enn Russlands egeninteresser. Det er rått parti i forhold til Europa, i en kamp som i større og større grad utkjempes uten regler.

Verst går dette - som vanlig - ut over flyktningene. Det er 3, 6 millioner flyktninger i Tyrkia, et enormt tall, som bare blir større hvis - eller mer sannsynlig når - det russisk-støttede felttoget mot Idlib-provinsen i Syria lykkes. Erdogan har den siste uka åpnet grensa til Hellas på den tyrkiske sida, og sendt opptil 30 000 flyktninger for å minne om at trusselen om en ny flodbølge av flyktninger til Europa er reell. Han har truet med å sende så mye som en million, mest av alt i frustrasjon over hvordan krigføringen i Syria utspiller seg, særlig etter at 34 tyrkiske soldater ble drept i et flyangrep i forrige uke.

For EU - hvori opptatt Norge - så er det sånn at flyktningene for all del ikke må slippe inn i Hellas. EU kommisjonens nye leder Ursula von der Leyen var tirsdag i de greske grenseområdene mot Tyrkia og oppmuntret de greske grensestyrkene som skjøt med tåregass mot strømmen av mennesker ved grensa. Som for å understreke at flyktningene i realiteten er et våpen i en krig, så kalte vor der Leyen de greske grensestyrkene for «Europas skjold». Selv om dette skjoldet, og måten det brukes på, er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, som retten til å søke asyl, som EU og alle medlemsland er folkerettslig forpliktet til.

Årsaken er selvsagt at EU ikke for noen pris kan tillate noe i nærheten av det som skjedde høsten 2015, da en million flyktninger og emigranter gikk til fots gjennom Balkan, på vei til de lovede land, i første omgang Tyskland og Sverige. Resten er historie, med den enorme veksten til det ytterliggående høyrepartiet AfD i Tyskland, som nylig sørget for at Angela Merkels etterfølger som partileder i CDU, Annegret Kramp-Karrenbauer, ble tvunget til å trekke seg, og Sverigedemokraterna, som har blitt Sveriges største parti, ifølge flere meningsmålinger. Man kan mene mye om årsakene til elendigheten, men Europa tåler ikke nye bølger av emigranter og flyktninger. Det er den utbredte oppfatning i hele Europa.

De hjerteskjærende scenene fra grensa mellom Tyrkia og Hellas har sitt utgangspunkt i Syria, der Russland og Tyrkia slåss på hver sin side, og der Tyrkia krever støtte fra Europa i krigen mot diktator Bashar al-Assad, som slåss med russisk fly-støtte for å ta den siste opprørskontrollerte Idlib-provinsen. Det er dette dagens møte mellom Putin og Erdogan i handler om. Det grunnleggende de to etter alt å dømme vil være enige om er at de ikke skal havne i direkte krigshandlinger med hverandre. Men vil de to komme til enighet om noe større?

Det kan være begynnelsen til sluttspillet i Syria vi blir vitne til når Erdogan er i Moskva. Erdogan sier at han vil ha en avtale om våpenhvile. Mens Putins talsmann, Dmitrij Peskov, snakker om felles tiltak for å minske spenningen. Avstanden er stor, og handler blant annet om at Russland har investert så mye penger og politisk prestisje i sitt strategisk vellykkede syriske felttog, at det i utgangspunktet er vanskelig å se for seg et kompromiss.

Russlands mål er som før, å støtte Assad, og etablere kontroll i hele Syria, også Idlib-provinsen, for så å få god fortjeneste på landets olje-ressurser. I Moskva er man overrasket over de tyrkiske militære ambisjonene etter at Donald Trump i fjor høst trakk USA ut av det nordlige Syria, og åpnet veien for Tyrkia. For Tyrkia er det annerledes. Erdogan vil ha Assad vekk, for så lenge han sitter vil det fortsatt strømme flyktninger over grensa. Tyrkia vil også integrere Syria i sin økonomi, for sultanen drømmer også om et nytt osmansk rike.

Ett knust land. To visjoner. Og flyktninger som blir brukt som en truende rambukk mot den europeiske festningen. Det er hva det handler om når to autokrater, som slåss over sin vektklasse, barker sammen i Moskva.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!