Ballettsjefen på brudeferd

Mens Norges Ibsenfestival ligger på sotteseng, hyller danskene og Det Kongelige Teater denne uka sin verdensberømte dansedikter og ballettmester August Bournonville.

Far og sønn Bournonville har preget dansk dans i nesten 200 år og har gitt den danske ballett verdensry.

  • Festivalen Bournonville 2000 vekker stor internasjonal oppmerksomhet, de mest prestisjetunge kompanier i verden har alltid en av Bournonvilles romantiske balletter på repertoaret. I København nå kan stil og særpreg studeres i en rekke av hans mest kjente verk, som «Sylfiden» (til musikk av den norske komponisten Herman Severin Løvenskiold), «Et folkesagn» og «Napoli», på utstillinger og i foredragssaler. Nærmere originalen kommer man ikke, og danskene vokter sin nasjonalhelligdom. En sentral museumsvokter er Bournonville-spesialisten Dinna Bjørn, også kjent som sjef for den norske Nasjonalballetten.
  • Nå har den fransk-danske Bournonville-stilen med sin svermeriske ynde og ubesværete gratie, innlagte mimer og folkelivsbilder aldri slått særlig an i Norge. Det skyldes neppe bare ulike historiske forutsetninger. Fast forankring i hoffmiljøene i København og Stockholm ga rett nok nasjonalballettene i våre naboland cirka 150 års faglig forsprang og en helt annen status, men nordmenn har selvfølgelig også alltid danset selv om pietismen forsøkte å skjule og forby det. Danset med en kraft, fantasi og fandenivoldsk kåtskap de «dannede klasser» betakket seg for.
  • Bournonville gjestet Norge og Christiania Theater med «Sylfiden» i 1840 og lot seg inspirere av både springar og halling på en utflukt til det ville Bærum (!). I hvert fall Welhaven ble begeistret da han kom tilbake tolv år etter med balletten «Springdansen».
  • Da hadde til gjengjeld selveste Ole Bull slått et drabelig slag for norsk dans. Til oppsetningen av Wergelands «Fjeldstuen» på sitt nyåpnete Norske Teater i Bergen hentet han inn de sprekeste ungdommene i Lærdal, Nordfjord og Hardanger, ekte norsk skulle det være! Det ble suksess og skandale. De danset Bulls dannete danselærer Mürer og alle skuespillerne av scenen, villskapen var ikke til å stoppe og dessuten hadde jentene ikke undertøy!
  • Ikke rart ballettmester Bournonvilles siste store suksess, «Brudeferden i Hardanger», ble møtt med norske skuldertrekk etter dette. Men kanskje ballettsjef Dinna Bjørn synes hun har en misjon og gjør et nytt forsøk?