Bamse i farta

«Yogi Bjørn» byr på like doser miljøbudskap og pøblete pelsdyr.

FILM: Yogi Bear oppsto som tegnefilmserie i 1961, navnemessig inspirert av Yogi Berra, en legende innen amerikansk baseball. Yogi Bjørn, som han naturlig nok heter på norsk, er en snakkende bamse som bor i Jellystone, en park i utkanten av byen Franklin. Sammen med sin lille makker, den nusselige Boo Boo, lever Yogi glade bjørnedager i skogen. Han bruker det meste av sin tid og hjernekapasitet til å pønske ut nye metoder for å stjele piknikkurver fra parkens gjester.  

Sleip ordfører
De andre hovedkarakterene i filmen er ikke-animerte menneskevesener. Parkvokter Smith (Tom Cavanagh) og hans assistent står for den daglige driften av parken, men tjener ikke nok penger, noe de får merke når ordfører Brown dukker opp. I likhet med mange stater og byer i dagens USA, må Franklin selge unna arvesølvet for å fjerne budsjettunderskudd. Brown ønsker derfor å starte skogshogst i Jellystone — hvis ikke Smith kan tjene inn parkens eget underskudd i løpet av ei uke. Dessuten har en filmskaper (Anna Faris) dukket opp for å lage dokumenter om Yogi. Dermed er moroa i gang.  

Regissør Eric Brevig har bakgrunn i spesialeffekter og debuterte som regissør med «Journey to the Center of the Earth 3D», som også blandet mennesker (Brendan Fraser) og digital animasjon og var en stor kassasuksess. Denne gang er selve hovedfiguren animert og overbevisende pelskledd. Yogi er en evig optimist som ikke kan la være å ødelegge folks piknik og det er moro se hvordan tyveriene ender i stadig mer spektakulære krasj.  

Grønn budskap
Det er vanskelig å ta feil av budskapet i «Yogi Bjørn»: Med litt oppfinnsomhet kan naturen reddes fra sleske ordførere med guvernør-ambisjoner som er villige til å gjøre innbyggerne en bjørnetjeneste for å skape kortsiktig balanse i budsjettet. Noen vil kalle dette indoktrinering, men flertallet mener trolig noe annet.  

Uansett, «Yogi Bjørn» er en barnefilm full av det barn ønsker seg på kino: fart og, eh, revestreker. Min viktigste innvending er at filmen gir for mye plass til menneskene. Alle ser jo at det er Yogi og Boo Boo som finner på alle de morsomme sprellene.