Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Svada i arbeidslivet:

Banaliteter i dyr innpakning

Språket må gi mening for alle som berøres av det. Hvis ikke vil det bare virke fremmedgjørende og skape motstand.

Meninger

Even Fossen, co-founder i Brainwells (engelsk må det være), svarer i Dagbladetmin utblåsning om svada i arbeidslivet. Det må jeg tåle, siden Brainwells her ble stående som det viktigste eksemplet på en allmenn trend: Et voksende marked for konsulentselskaper som selger branding- og rebranding-prosesser til næringsliv og offentlig sektor.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Jeg har ingen grunn til å tro at Brainwells er verre eller bedre enn andre selskaper i samme bransje. Jeg mener bare det svært ofte er dårlig anvendte penger.

Fossen har funnet ut at jeg er interessert i fotball, og minner om at det finnes mange som ikke forstår fotballens terminologi. Ethvert faglig fellesskap har et eget språk som knapt gir mening til utenforstående.

Derfor har jeg heller ingen forutsetninger for å forstå betydningen av ord som «visjon» og «purpose», siden jeg heldigvis (trolig både fra Fossens og mitt perspektiv) ikke tilhører lederuniverset, og heller ikke har noen ambisjoner om å gjøre det.

I tillegg til å være interessert i fotball er jeg til orientering også en bredt orientert sosiolog (og skriver derfor innimellom kronikker om for eksempel arbeidsliv). Jeg kan mye om organisasjonskultur. Jeg har undervist både i organisasjonsteori generelt og kunnskaps- og endringsledelse mer spesielt.

Jeg vil ikke kalle meg ekspert, men jeg har lest tilstrekkelig mye til at jeg kan si at mye av den kompetansen næringsliv og offentlig sektor kjøper i dyre dommer fra eksterne konsulentselskaper, er svakt faglig fundert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv min egen arbeidsgiver, NTNU, kjøpte nylig en meningsmåling av et eksternt byrå som hadde svært slett kvalitet, og det til tross for at vi har kompetanse internt som kunne gjort en langt bedre jobb for en brøkdel av prisen.

Fossen spør hvor jeg (og andre) vil jobbe: Et sted hvor jeg «inviteres inn i pågående prosesser» og «et sted som praktiserer involverende ledelse», eller et sted «der alt er slik som før»? Jeg vet jeg har mange fagfolk med meg når jeg svarer at jeg helst vil ha mulighet til å jobbe med det som er mitt fag.

Endringsprosesser, som gir mening til tilværelsen for et visst sjikt av ansatte og for eksterne konsulenter, er av og til både nødvendige og ønskelige. Men like ofte blir endringsprosesser mål i seg selv, og det hindrer oss i å gjøre en god jobb fordi det stjeler unødvendig energi.

La oss nå imidlertid si at Fossen har rett: Dette er et språk og en verden som for eksempel jeg ikke forstår. Det gir uansett mening for «den som er engasjert i næringslivet og opptatt av å skape en fremtid», kan han fortelle.

Men de fleste er vel opptatt av det (mitt inntrykk er ellers at offentlig sektor kjøper like mange slike tjenester som næringslivet)?

Når en organisasjon har identifisert sitt purpose og sin visjon, må jo dette uansett trenge ned i hele organisasjonen, ikke forbli en hemmelighet i ledelsen. Mens folk som ikke er interessert i fotball kan forbli likegyldige til fotballspråket, er de forpliktet til å internalisere ordene «nysgjerrig», «modig» og «ansvarlig» dersom de jobber i DNB.

Det betyr at språket må gi mening for alle som berøres av det. For noen gjør det sikkert det, særlig den første korte tiden etter at man har vært på seminar og blitt motivert. For andre – og jeg kan forsikre om at jeg ikke er alene om å mene dette – virker det fremmedgjørende og skaper motstand, fordi de tar det for hva det er: En samling banaliteter i fin (og dyr!) innpakning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook