Banaliteter og kunst

FORFATTERFORENINGEN: Jeg har med interesse lest Kjetil Rolness\' artikkel om Frid Ingulstad, der han skriver om den såkalte kiosklitteraturen. Det er interessante problemer han tar opp, fordi dette foregår i en kunst- og kulturverden der det nå engang ikke finnes faste kriterier på hva som er godt og hva som er dårlig. Jeg har levd så lenge at jeg har opplevd den enorme forandring som har foregått i kunsten. De estetiske grenser er fullstendig sprengt, og man kan derfor ikke komme med gamle forutsetninger for god kunst. Dette er selvsagt stort sett positivt, fordi det tvinger kunstneren inn i et landskap der ting er ukjente for ham. Arne Nordheim snakket en gang om forskjellige gjenkjennelser i kunsten og uttalte at den edleste form for dette, er å gjenkjenne det man ikke har opplevd - en uttalelse som i grunnen treffer kunstspikeren på hodet.

I FORBINDELSE MED Rolness\' artikkel er det uungåelig å berøre det banale. Jeg er i grunnen blitt mer og mer klar over at det banale kan være av vesentlig betydning i kunsten. Det finnes masser av eksempler: Mahler, Strauss, Munch, Bacon, Sørensen, Ekeland osv. Hos alle disse finnes større eller mindre banaliteter som utelukkende reddes fordi det er så godt gjort. Det som tegner til å bli kjempebanalt og råvulgært kan også snu og gi de største kunstneriske opplevelser - surrealismen, for eksempel. Dette kan ikke forklares, ei heller beregnes. For å se dette må man ha teft, teft for hva som er uttrykksfullt, teft for hva som er såkalt kunst. Jeg er også enig i at det antagelig innenfor forfatterforeningen finnes mye skrap, men jeg tror ikke derfor at all kiosklitteratur er bedre. Skulle man gjøre noe i den forbindelse, måtte man vel heller hive ut disse enn å innlemme mer skrap. Men hvem skulle avgjøre den kvaliteten? Men som sagt, det banale har sin absolutte berettigelse i kunsten. Men ikke i tilfeller der alt er banalt. Man snakker om at andres formspråk ikke kan brukes før det er blitt gjort til ens eget kjøtt og blod, nær sagt.

AT ROLNESS TAR DETTE opp er morsomt og utelukkende positivt. Det som imidlertid ikke er positivt, er når folk mener at bare en bok selger godt, så er den god - når den såkalte folkemening blir det avgjørende. Da kommer noen før eller siden trekkende med Fremskrittspartiet og sier: «Se der, Fremskrittspartiet støttes av folket, og har altså rett.» Ser man såkalt torg-kunst, så selger også dette godt, meget godt, men er det kunst av den grunn? Jeg har også selv vært inne på denne tanken - er den kunstopplevelsen menigmann får av torgkunst mindre enn den en eller annen vestkantsnobb har av Leonardo? Jeg tviler. Likevel er det noe i meg som protester overfor disse spørsmålene. Jeg vet av erfaring at i våre dager er alt like godt, alt like verdifullt, all kunst like god - kort sagt, det absolutte demokrati. Alt blir likegyldig fordi alt blir like gyldig, i en kunstverden som er motbydelig. Hvem skal egentlig bestemme hva som er kultur - de høytravende intellektuelle eller folket? Det spørs om ikke kunsten og kulturen greier å bestemme det selv i det lange løp. I grunnen er det vel slik at forholdet til kulturen er det samme som forholdet til alt annet i samfunnet. Man opplever stort sett så mye som man har i seg. I denne sammenheng mellom kultur og samfunn er enkeltmennesket helt vesentlig. Det snakkes om det menneskelige i kunsten. Hva det er, vet ikke jeg. Men jeg tror det er slik at i den grad kunsten fjerner seg fra det menneskelige, fjerner den seg også fra kunsten. Og da blir kunsten dødsens kjedelig, noe som er det eneste man ikke kan akseptere.