MØTER STERK KRITIKK: Sveriges handelsminister Ann Linde i Iran forrige helg, for å signere en handelsavtale. Foto: Urban Andersson / Aftonbladet / IBL Bildbyrå

/ NTB Scanpix
MØTER STERK KRITIKK: Sveriges handelsminister Ann Linde i Iran forrige helg, for å signere en handelsavtale. Foto: Urban Andersson / Aftonbladet / IBL Bildbyrå / NTB ScanpixVis mer

Banalt å kritisere svenske statsråder for å bruke hijab

Uten samtidig å kritisere de mannlige.

Kommentar

«Den ynkelige svenske regjeringen,» skrev redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen på lederplass onsdag. Det handlet selvsagt om de svenske kvinnelige statsrådene som bar hijab da de var i Iran for å signere en handelsavtale forrige helg.

«Sverige flyr i flint over dette bildet: - Walk of shame» oppsummerte vi debatten i en nyhetsartikkel her i Dagbladet. Alternative medier som Document og Rights har selvsagt dekket kritikken bredt, og det har kokt i sosiale medier. Jeg tipper ingen synes bildene er mer ydmykende enn Ann Linde selv, den svenske handelsministeren.

Det er ingenting som er lettere enn å kritisere svenske feminister. Kritikken er imidlertid prinsippløs og banal, når den ikke også rammer mannlige politikere og diplomater som drar til Iran.

Iransk lov sier at kvinner må dekke håret og bære løst sittende klær rundt kroppen. Lovbrudd kan straffes med arrest og piskeslag, en forferdelig og kvinneundertrykkende praksis. At utenlandske kvinner på offisielt besøk innordner seg iransk lov er satt som en absolutt betingelse fra iranske myndigheter.

Derfor velger noen kvinnelige politikere og diplomater å la være å reise dit, slik som Trine Skei Grande og Marit Nybakk da Stortingets utenrikskomité dro til Iran for to år siden. Statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde tok nylig samme avgjørelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boikott er selvfølgelig et hederlig standpunkt og en tydelig markering. Ingen bør imidlertid la seg forføre til å tro at det gjør særlig sterkt inntrykk på det iranske prestestyret.

Etter atomavtalen har mange av sanksjonene mot landet blitt hevet, så vestlige politiske og økonomiske representanter står for tiden i kø for å skrive lukrative handelsavtaler med Iran. Derfor dro blant annet statsråd Per Sandberg til Iran i høst for å promotere norsk sjømat. Han dro med en delegasjon på rundt 100 nordmenn og takket ja til å gjøres ære på og bo i en iransk representasjonsbolig under oppholdet. I tillegg mente han det ikke var nødvendig å snakke om menneskerettigheter, siden utenriksministeren hadde gjort det tidligere.

Lederen for Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt, valgte å gjøre som de svenske statsrådene. Hun dro til Iran og brukte hijab i det offentlige rom. Norge har også den eneste kvinnelig ambassadøren til landet, Aud Lise Norheim. Hun fikk mye lokal oppmerksomhet da hun overrakte sine akkreditiver ved seremonien for nye ambassadører ikledd bunad. Bilder av vestlige politikere og diplomater viser at de følger iransk lov, men tøyer de strenge iranske reglene ved å la hijaben falle et stykke bak på hodet slik at håret synes, såkalt «bad hijab».

Boikott kan være en viktig solidaritetsmarkering, men har sjelden ønsket effekt. Om kun vestlige kvinner pålegges å være hjemme i solidaritet med iranske kvinner, vil nok prestestyret i Iran være fornøyde. De ser selvfølgelig gjerne at vestlige delegasjoner utelukkende består av menn.

Loven oppheves ikke ved at kvinnelige diplomater individuelt bryter den og risikerer straff. Om samtlige vestlige myndigheter nektet å sende verken kvinner eller menn på besøk før de fikk unntak fra lovens bestemmelser, kunne det muligens vært med å påvirke positivt. Men når så ikke skjer, er altså valget for den enkelte kvinne å enten kle seg i slør eller bli hjemme.

Det finnes gode grunner for å reise til Iran i disse dager, og gode argumenter for å la være. Om vi ønsker å promotere likestilling, er det imidlertid ingen god løsning å kritisere utelukkende kvinner for å reise.

Konsekvensen av en slik holdning er åpenbar: Den kvinnelige lederen for Stortingets utenrikskomité burde holde seg hjemme, mens den mannlige fiskeriministeren besøker Iran og bor i æresresidens. Akkurat slik prestestyret helst vil ha det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook