Bandens beste

Et godt stykke håndverk, og den beste Olsenbanden Jr-filmen til nå.

FILM: I kontrast til fjorårets Olsenbanden Jr-film, «Olsenbanden Jr på cirkus», har Arne Lindtner Næss i år laget en film, og ikke en filmet «teaterforestilling». Sangnumrene er fjernet, og igjen står en gjennomtenkt, morsom og tidvis spennende historie.

På kornet

Lindtner Næss har også våget å karikere rollefigurene ytterligere denne gangen, noe som er essensielt i et Olsenbanden-univers, og åpningsscenen med Preben von Klem, en rikmannssønn fra beste Vindejen (Vinderen med utpreget rikmanns R, der altså) som skryter uhemmet av sin speedbåt, er strålende.

I det hele tatt har Næss vært flink til å ta de forskjellige figurene på kornet, noe som gjør filmen til en morsom affære også for et voksent publikum.

Men til tross for overlagt karikering, forekommer det også tidvis overspill og dialog som leses mer enn menes i filmen. Og det er spesielt i de klassiske «Olsenbanden»-sekvensene de unge skuespillerne sliter med framførelsen. Hovedproblemet er som tidligere at historien og filmen ville fungert så meget mye bedre uten de unødvendige og irriterende «helmaks, Egon»-ene, «jeg har en plan»-ene og «alt er timet og tilrettelagt»-ene.

Lindtner Næss burde rett og slett latt ungene få spille unger, og gått bort fra etterapingen av den gamle banden. Samtidig kunne vel kanskje ikke filmen titulert seg som Olsenbanden uten.

Troverdig verden

Historien er satt sammen etter gammel og god oppskrift. Filmen starter med en plan som slår feil, og Egon havner i husarrest. Når han kommer ut har han selvfølgelig en ny plan, og det går som det går: Banden legger ut på jakt etter de stjålne kronjuvelene.

Arne Lindtner Næss har bygget en troverdig verden, og på mesterlig vis gjenskapt et Oslo anno 1960. «Olsenbanden Jr Sølvgruvens hemmelighet» er i det hele tatt et godt stykke håndverk og en film med driv, jeg skulle bare ønske at han våget å gjøre figurene enda sprøere.