Bandet som gjør akkurat som Robyn sier vi skal gjøre

The Concretes danser for seg selv.

The Concretes: Lisa Milberg og gjengen kjenner på ensomheten. Foto: Olle Kirchmeier/Playground Music
The Concretes: Lisa Milberg og gjengen kjenner på ensomheten. Foto: Olle Kirchmeier/Playground MusicVis mer

||| ALBUM: Det å danse alene har fått en ny, romantisk valør etter Robyns fantastiske låt «Dancing On My Own» — i konsertsammenheng effektfullt demonstrert ved hjelp av en sår, men morsom koreografi: Den langarmete omfavnelsen av seg selv.

Seig disco Når det svenske åttepersonersbandet The Concretes nå slipper sitt sjette album, maner også de fram denne følelsen av ensomhet midt på dansegulvet.

Der de tidligere var et småskranglete indiepopband bestående av et langbord musikere som alle skulle vise frem sine påfunn, er lyden nå konsentrert inn mot ett samlende punkt, i en slags seig, basstung og lengtende discorock.

Uten Bergsman Det føles ikke feil å sammenligne «WYWH» med kanadiske Feist sin Bee Gees-coverlåt fra 2004, eller «My Moon, My Man» fra 2007. Tidvis høres også vokalist Lisa Milberg ut som en krysning mellom Cat Power og Agnetha Fältskog.

Hun har åpenbart funnet seg til rette nå, etter at Victoria Bergsman forlot gruppen i 2006 for å satse soloprosjektet Taken By Trees (Bergsmans «East Of Eden»-album fra i fjor kan for øvrig anbefales på det varmeste).

Den tunge stemningen på Yo La Tengos samlivsterapiepos «And Then Nothing Turned Itself Inside-Out» kan også fungere som en referanse her.

Alene på parkeringsplassen Selv om mange fans nok fryktet at Bergsmans brudd med bandet kunne bli døden for The Concretes, har det egentlig bare gjort bandet strammere og mer spisset, og melodilinjene er her sterke og tydelige.

Bandet bar tidligere — på godt og vondt — et preg av å være et godslig kunstnerkollektiv med rommet fullt av øko-kikerter, loppemarkedskjorter og gamle Beach Boys-plater.

Nå høres det heller ut som om Lisa Milberg står alene i mørket og synger på parkeringsplassen utenfor en nattklubb, mens resten av bandet spiller opp til dans på innsiden.

Hele albumet fungerer dermed som et konsentrat av den følelsen som en gang i mellom får oss mennesker til å utbryte det som skjuler seg i albumets kryptiske tittel:

Åh, Wish You Were Here!

Bandet som gjør akkurat som Robyn sier vi skal gjøre