Baneheia-spørsmål som må besvares

Ny dokumentarserie forteller historien om en av norgeshistoriens verste kriminalsaker.

BANEHEIA: En ny dokumentarserie om Baneheia-saken reiser flere spørsmål. Foto: DISCOVERY
BANEHEIA: En ny dokumentarserie om Baneheia-saken reiser flere spørsmål. Foto: DISCOVERY Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Baneheia - Kampen om sannheten

Dokumentar

Tidspunkt: 12. januar
Beskrivelse: Opprivende dokumentar om «Baneheia-saken» i seks deler
Kanal: Discovery+
Orginaltittel: «Baneheia - kampen om sannheten»

«Det er en vanskelig øvelse å fortelle en historie som har forvoldt så mye lidelse og samtidig utfordre de etablerte sannheter som kan være opprivende for de pårørende»
Se alle anmeldelser

«Baneheia-saken» i Kristiansand er en av vår tids verste kriminalsaker. Den preget mediebildet i flere år da den pågikk, og sakens vonde karakter førte til at media fulgte et kollektivt råd om å ikke omtale detaljene rundt selve ugjerningene.

8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen og den to år eldre Lena Sløgedal Paulsen var fredag 19. mai 2000 i Baneheia for å ta et kveldsbad de aldri returnerte fra. Fire måneder seinere blir kameratene Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen pågrepet for voldtekt og drap av de to jentene.

For de fleste som fulgte saken fra avisene og nyhetssendingene den gang da virket saken opp og avgjort ganske umiddelbart etter at de to guttene ble arrestert og etter hvert siktet i saken. Jan Helge Andersen tilsto, Viggo Kristiansen nektet. Andersen ble felt av et kjønnshår funnet på åstedet og snakket etter hvert Kristiansen inn i saken som den aktive part.

Omstridt mobilbevis

Viggo fortsatte å nekte, men saken virket låst da kriminalsjef Arne Pedersen seinere kunne presentere biologisk materiale som han mente med 100 prosent sikkerhet knyttet begge personene til åsted og gjerningene. Selv om DNA-beviset senere ble korrigert til å ikke være like sikkert som først antatt - funnene kunne passe til over 50 prosent av Norges mannlige befolkning, ble det benyttet til å verifisere Andersens fortelling om to gjerningsmenn.

Og der sto saken, til tross for at det på tampen av den første rettssaken kom en rapport fra Telenor som viste at datatrafikk knyttet til Kristiansens telefon ikke var forenlig med Andersens forklaring om hendelsesforløpet på åstedet og det angivelige tidspunktet for ugjerningene.

Mobilbeviset ble lagt bort, og det ble i dommen konkludert med at det ikke var mulig å si noe sikkert om Kristiansens mobilbruk. Da dommen falt for siste gang var det få som betvilte at den var riktig.

Logiske brister

Gjennom årenes løp har dommen og bevisførselen i saken blitt utfordret i ulike miljøer, med tiltagende styrke. Bjørn Olav Jahr har skrevet boka «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet», som konkluderer med at Jan Helge Andersen var alene om ugjerningene. Og flere har problematisert både DNA-analyser og måten de ble brukt på, Andersens troverdighet og rettens lemfeldige omgang med mobilbeviset. TV2 har laget podcast, og kronikker har blitt skrevet. Alle med samme mantra:

Tok vi feil da vi dømte Viggo Kristiansen i to rettsinstanser?

For dem som har dykket ned i materien tidligere, kommer ikke «Baneheia - kampen om sannheten» med revolusjonerende nytt. Men TV er et kraftigere medium enn bøker og podcaster. Nye vitneavhør, ekspertuttalelser og tidslinjebearbeidelser gjør de logiske bristene i blant annet Andersens og politiets teori om hendelsesforløpet veldig tydelig.

Serien forsøker å gi oss en ryddig oversikt over alle elementene i saken, gjennom nye intervjuer med vitner, fagpersoner og journalister.

Mangler motstemmer

Det er en vanskelig øvelse å fortelle en historie som har forvoldt så mye lidelse, og samtidig utfordre etablerte sannheter som kan være opprivende for de pårørende og et samfunn som har vært sterkt preget av hendelsene. Produksjonsselskapet Monster og regissør Kelly Lillesund har laget en dempet fortelling som formidler fakta uten dramatiske eller spekulative virkemidler.

Narrativet blir farget av arkivklipp fra nyhetssendinger og aviser. Sammen med animerte tidslinjer gir det et nytt og mer sammensatt overblikk av en sak som i sin tid ikke ble utfordret med altfor mange kritiske spørsmål, skal vi tro tidligere VG-journalist Fritjof Borø Nygaard. Han er blant dem som er intervjuet i serien.

Serien har et ømt punkt. Mangelen på motstemmer gjør at fortellingen kan fremstå som et partsinnlegg. Spesielt da familiens kamp om å få saken gjenopptatt dominerer mye av de siste episodene.

Åpent skyldspørsmål

Sentrale skikkelser i politet, påtalemyndighet, Andersen og ofrenes pårørende har ikke ønsket å medvirke i serien, noe som er en utfordring når man skal lage en balansert framstilling av et komplekst saksbilde. Noe også tildigere kriposleder, Knut Holen mener er problem. Han understreker viktigheten av at sentrale ledere i saken burde ha stått frem og forklart seg.

Tidligere nevnte VG-journalist og den rettsoppnevnte psykiateren som hadde samtaler med Andersen er de eneste som uttalt mener at dommen er riktig.

«Baneheia - kampen om sannheten» er på sitt beste når den formidler kalde fakta. Momentene som belyses er grundig dokumentert og presenteres på en nøktern måte.

Skyldspørsmålet blir hengende åpent, men dokumentaren presenterer så mye informasjon om rettsprosessen og etterforskningen at spørsmålene blir for mange til at de kan forbli ubesvart. Slik saken presenteres her, er det mye som tyder på at dommen, slik den foreligger i dag, ikke forteller hele sannheten om hva som skjedde i Baneheia en maidag i 2000.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer