Banens beste

Ballspillende bestemødre er karismatiske hovedpersoner i «Optimistene».

FILM: Rulleteksten røper at dette er en film med et formål. Den som har sett «Optimistene» og som tenker at de selv gjerne skulle hatt et større nettverk, får et telefonnummer de kan ringe. Men den muntre, sympatiske dokumentaren om femten gamle damer på Hamar og volleyballaget de spiller på, kan være inspirerende for flere.

Gamle håndverk
Det handler om å holde seg igang, om å ha prosjekter, for seg selv og sammen med andre. Det handler om å forholde seg til endringene som kommer med alderdommen, til mindre handlingsrom og nye begrensninger. Det handler også, på en stilltiende og observant måte, om det som holder på å gå ut av historien.

Kamera følger gamle hender som baker sandkaker og hekler rosetter: De innøvde håndverkene som en gang var en del av kvinners oppdragelse og utdannelse. Gulv vaskes så de skinner, bord dekkes med omhu, men uten at det gjøres noe nummer ut av det. Skildringen av en gammeldags skikkelighet er en fin side ved «Optimistene».

Karismatisk
Men det er altså det sportslige som er sporet gjennom «Optimistene». Damene tar kontakt med et lag i Sverige bestående av aldrende herrer, og snart står landskamp på agendaen. Eksterne trenere hyres inn, sponsorer kontaktes. Det er en god historie med den klassiske kurven kjent fra idrettsfilmer, og den fortelles gjennom åpne damer med sterk utstråling. 98 år gamle Goro, som både vil delta og passe på at hun ikke koster laget noe på grunn av sin skrøpelige fysikk, blir et karismatisk nav.

Kunne vært tettere
Men selv om det er mye pent å si om regissør Gunhild Westhagen Magnors tause, registrerende rolle, blir det også partier der hun følger vel mye i hælene på hovedpersonene sine, på trening og på reise, gjennom mye småprat. Det ville være mer interessant å høre dem fortelle mer, svare på spørsmål som ville brakt seeren tettere på dem, kanskje til og med åpnet noen større, mer eksistensielle rom.

Slik det er blitt, er det nesten noe sandkakeaktig over «Optimistene». Den er laget på en god, gammel oppskrift, den er lun og lett og velsmakende og lett å fordøye. Den kunne hatt mer å tygge på. Men den får meg til å tenke at disse gråhårede grenaderene fra den eldre garde har skjønt ett og annet, og at de har noen triks å lære bort.