Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bangladesh i London

Innvandrerroman fra London med sterke persontegninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: De skyhøye forventningene til tross, Monica Alis debutroman «Brick Lane» skuffer ikke. Selv om boka uvegerlig blir plassert i den problematiske kategorien «innvandrerroman», står den solid på egne, litterære føtter.

Det skyldes ikke minst den omhu hver og en av fortellingens personer er skapt med. Her finnes alle figurene vi tror er klisjeer: fra hovedpersonen Nazneen som kommer fra landsbygda i Bangladesh til et arrangert ekteskap i Nordøst-London, via den 20 år eldre ektemannen Chanu som bare ønsker ei landsens jente som kan pleie føttene hans, koke karri og føde sønner - og til den unge Karim, annen generasjons bengaler som aldri har vært i Bangladesh, men som fabler om å dra hjem til et asiatisk jihad. I løpet av romanen antar hver enkelt skikkelser sterke individuelle personlighetstrekk.

Persongalleriet er rikt i og rundt bydelen Tower Hamlets og hovedgata Brick Lane, der bengalske tradisjoner brytes mot den moderne britiske virkeligheten. Nazneen kommer til London i 1985, og fortellingen strekker seg i tid til post-11. september-begivenhetene. I denne 15- 20-årsperioden blir Tower Hamlets gradvis preget av forfall, arbeidsledighet, narkotikamisbruk, rasisme og voldelige opptøyer. Monica Alis skildringer av kvinnenes tradisjoner, omstendelig matlaging og gleden ved vakre tekstiler og sarier er en strålende kontrast til den brutale tristessen som omgir dem. Kontrasten er også stor til Nazneens søster Hasina, som presenteres for leserne gjennom en rekke språklig hjelpeløse brev. Hasina er blitt igjen i Bangladesh. I motsetning til Nazneen har hun utfordret skjebnen, og det har ikke gått henne vel. Om livet for muslimske kvinner er hardt i London, er det for ingenting å regne mot hva en enslig kvinne må tåle i Dhaka. Gjennom hele romanen drøftes det som en av personene kaller «reise-hjem-syndromet». For noen er drømmen å vende tilbake som rik og vellykket, for andre - særlig romanens tenåringsjenter - framstår reisen til Bangladesh som en trussel om tvang og ufrihet. Det er håpløst å si at det er ei «fargerik» bok Monica Ali har skrevet, for den grå London-hverdagen er dominerende til stede. Men det er en roman med så mye lukt og smak og anekdoter og personligheter at man nesten «ser» TV-seriepotensialet i den.