Banjoland

Besynderlige og språklig virtuose noveller.

BOK: Jon Øystein Flink har høstet mye ros for sine to romaner. Årets bok, «Banjoland», består av fem noveller, én av dem er publisert tidligere. Selv om sjangeren er ny, er signaturen gjenkjennelig. Det burleske, hårreisende og overskridende er fortsatt sterkt til stede i Flinks univers.

Selv har Flink uttalt at han har skrevet greie noveller. Det er sant i den forstand at historiene er oversiktlig og ryddig fortalt av en nøktern, om enn ikke alltid like sympatisk fortellerstemme.

Innholdsmessig er novellene alt annet enn greie. Her er barnefaren som hallusinerer om å steke babyen Krekar i olje og hvitløk, hjelpepleierassistenten som må dytte inn en endetarm som er på vei ut av en gammel kvinnekropp, og overkriminalbetjentfullmektigen som får skallen kvestet på langs fordi han uheldigvis har ei flue på nesen. Gørr og blod er ikke nye ingredienser hos Flink. Det ekle og groteske har sin naturlige plass også i «Banjoland».

Parodien og satiren er heller ikke langt unna. I novellen om ovennevnte fullmektig blir harselasen med krimsjangeren bare passe morsom. De to siste novellene er uten outrerte innslag, og den siste er boka beste. Novellen består av en homofil prests indignerte monolog til kriketjeneren. Presten agiterer mot dåpen, mot den latterlige livsløgnen den innebærer. Den heftige tiraden mot dåpsseremonien brytes kun opp av hans milde henvendelser til kirketjeneren alla: «Ja, har du ordnet med vann i fontenen forresten?» Mindre infamt festlig blir det ikke når organistens famlerytmiske frasering får gjennomgå.

Novellen er både skarp, godt tenkt og godt utført. Og den tar, som flere av de andre historiene, en uventet vending.

Selv om noen av fortellingene blir svakt irriterende i all sin tøylesløse særhet, er språket de fortelles med alltid begeistrende godt. Flink har et regelrett morsomt språk. Litt arkaisk, alltid levende og virtuost. Han leker seg med ordene, skaper nye og spenstige konstellasjoner og gjenoppliver gamle, lite brukte ord. Vederkvegende. Granngivelig. Knaber. Temaene i samlingen er mange; fra sensasjonsbegjær til sosialdemokratiets lyter og dobbeltmoral, for å nevne noen. Felles for novellene er at de er kontrastrike. De kan være både ekstreme og hverdagslige, fornøyelige og ubehagelige, høyttravende og vulgære. De psykedeliske og ekstreme handlingsutslagene virker litt påtatt rabulistisk på denne leseren.

Men Flink er fremdeles en språkbegavelse, en annerledes og løfterik forfatter.