Kritikk: Werner Wedel kritiserer årets navn-kåringene.   foto: wernerwedel.no
Kritikk: Werner Wedel kritiserer årets navn-kåringene. foto: wernerwedel.noVis mer

Bankebrettet

Mediaprisen er ikke den samme uten.

Meninger

Da jeg som ung og naiv guttevalp kom i kontakt med rikspressen for aller første gang tidlig på 2000-tallet, var uttrykket «bankebrettet» en av de første kuriositetene jeg ble kjent med. Avsenderen av dette uttrykket var en kjent journalist og forfatter som brukte det for å beskrive mediehusenes retningslinjer når fotsoldatene deres skulle produsere nyheter.

Hensikten var at vinkling og fokus skulle passe overens med ønskene til redaksjonen og desken. Høres kanskje naturlig ut at det må være en viss redaksjonell styring, men bankebrettet var et uttrykk som beskrev hvordan virkeligheten var definert og vedtatt på forhånd. Gjerne uoffisielt og underforstått. Alle saker som ikke passet inn på bankebrettet var uønsket.

I dag har vi noe som ikke eksisterte den gangen. Vi har blogger, sosiale medier og levende kommentarfelt. Det gjør at redaksjonens bankebrett møter stadig dårligere odds. Nyhetsbildet er transparent, det diskuteres og rives i fillebiter til alle kortene er på bordet. Der leserne tidligere i større grad hadde blind tiltro til det de ble presentert i pressen, viser statistikken svært dårlige kår for mediehusenes troverdighet anno 2015. De siste par ukene har redaktørene for to av landets største aviser fått erfare dette på den harde måten.

Aller først ut var VG når de skulle kåre Årets Navn. Etter å ha først presentert sin foretrukne liste over forutsigbare navn - var det klart for en kåring som hverken ville provosere eller engasjere i stor grad. Men så entret islamkritikeren Hege Storhaug banen, og i løpet av rekordtid inntar hun førsteplassen milevis foran andre nominerte som hockeystjernen Mads Zuccarello Aasen og skiesset Petter Northug. Twittervenstre mistenkte en organisert kampanje og gjorde det venstresiden gjør best - mobiliserer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan si mye om Hege Storhaugs påvirkningskraft i norsk offentlighet, men at hun over natten skulle få hele venstresiden til å bli hockeyfans er et noe uventet resultat. Storhaug endte allikevel opp med å vinne første del av kåringen med klar margin.

Men du lyver dersom du hevder at magefølelsen ikke hintet om at VG aldri kom til å tillate Storhaug som Årets Navn. Hun er jo tross alt en rasistisk islamofob som tilhører en marginal og uønsket del av folket, og hun er absolutt ikke en person som er verdig anerkjennelse fra høyborgen VG. En slik tildeling ville nok falt mange tungt for brystet uansett hvor demokratisk det måtte være. Vinneren ble til slutt Robin Schaefer, politietterforskeren som avdekket barnedrap. Jeg som selv tar Bachelor i Etterforskning - syns i likhet med mange andre at han er en verdig vinner. Ingen tvil om det.

Men man skulle tro at VG hadde ønsket å framsnakke alle de nominerte, i hvert fall behandle alle sammen likeverdig. Den gang ei. For der de fleste får rosende omtale som «spektakulær» og «herjer med stor suksess», blir Storhaug avspist med en tittel som knapt kan brukes på et visittkort.

Ingen andre enn VG og TNS Gallup kjenner de virkelige resultatene. Ei heller vet vi om VG selv valgte årets vinner etter det noen kaller en skinnprosess. Men det er uansett åpenbart at skjevheten i presentasjonen av de nominerte må ha gitt kraftig utslag. Selv demokrati- og valgekspert Frank Aarebrot har sådd tvil om troverdigheten til kåringen. Det mest merkverdige er derimot at når VG-sjef Torry Pedersen blir konfrontert med påstandene så velger han et merkelig forsvar.

Istedenfor å styrke tilliten rundt VG sin metode velger han heller å snakke ned på sin egen nettundersøkelse. Det hele er så absurd at det kan virke som om VG-Torry slår et slag for høyrevridd satire. Men det blir verre.

For Europa er i dyp krise. Hvis man ser bort fra terrorangrep og voldstrusler er de største utfordringene at de gode verdiene og rause velferdssystemene våre holder på å kollapse foran øynene våre. Asylstrømmen er så stor at det er praktisk talt umulig å hindre mennesker med onde hensikter å ta seg inn på kontinentet. De som flykter risikerer møte samme trussel på ny jord.

En av de første personene som flyktningene møter når de ankommer Norge er Mohsan Raja. En «rettroende» muslim som hater homofile, hetser kvinner, viser forståelse for terrorhandlinger, ønsker sharialover og poserer med våpen på Facebook. Og er vinneren av Aftenpostens pris «Årets Osloborger». Welcome to Norway.

Redaktøren for Aftenposten, Espen Egil Hansen, overrakte på høytidelig vis den gjeve prisen med beskjed om at det er Mohsan Rajas verdier Oslo trenger mer av. Et skikkelig forbilde. Nok en gang er det Hege Storhaug som sprekker boblen og publiserer et avslørende utdrag fra Raja sin Facebook-profil. Kritikken mot Aftenposten hagler inn fra alle hold og går hele veien opp til tidligere Oslo-ordfører Fabian Stang som hudfletter tildelingen.

Konfrontert med hvordan denne fadesen kunne skje velger Espen Egil Hansen den samme svake og lite troverdige strategien som VG-Torry. Redaktøren ender opp med å «tvile seg frem til at prisen ikke blir trukket tilbake». Hva det sier om redaktørens vurderingsevne er ikke godt å vite, men er Mohsan Raja den eneste i hovedstaden som har delt ut tepper?

Det er også uklart hvor mye Aftenposten faktisk har vært klar over Raja sine holdninger. Med tanke på mengden intervjuer og forberedelser som går inn i forkant av både nominasjonen og prisutdelingen, er det merkelig at Aftenpostens dyktige journalister var fullstendig i mørket om dette. Sannsynligvis har bankebrettet gått foran journalistisk integritet, og jeg vet ikke hva som er verst av det eller avisens unnskyldninger om intern udugelighet. Taperne blir uansett deg og meg.

Denne arrogansen som utvises fra to av våre største mediehus er et vitne om forakt for leserne. På den ene siden hører vi deres jamring over manglende betalingsvillighet i overgangen til betalt innhold på nett, på den andre siden tar de ikke kundegruppen sin på alvor. Bankebrettet står høyere i kurs enn tilliten fra leserne. Fortsetter det slik vil det straffe seg på sikt.

Jeg bryr meg svært lite om disse kåringene i media. Det er en kategori det har gått inflasjon i. Det jeg derimot bryr meg mer om er når vaktbikkjen vår heller vil opptre som gjeterhund. Når store mediehus går fra å være maktkritikere til maktutøvere er det på tide å reagere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook