Bankene bryter loven

Nordmenn brukte til sammen 7,6 milliarder kroner på nettspill i 2007, og hele 6,3 av disse gikk til utenlandske nettsider, ifølge en undersøkelse utført på oppdrag fra Lotteritilsynet i fjor. På online spillsteder kan man bruke opp hele månedslønnen i løpet av et par ettermiddagstimer. Flere undersøkelser fra MMI, Sirus, Synovate og SINTEF de siste åra viser at personlige tragedier tilknyttet internettgambling øker og øker. Webjuristene engasjerte seg i debatten med en nettartikkel i 2003 og har hatt flere kunder med dokumentert spilleavhengighet og høy spillegjeld. Vi har fått et innblikk i disse menneskenes liv og slutter oss fullt og helt til overlege Hans Olav Fekjærs tanker i hans innlegg i Dagbladet 29. august.

Til tross for klar bestemmelse i straffelovens ikrafttredelseslov § 12 og diverse avgjørelser fra Bankklagenemnda, har bankene nektet å akseptere at spillegjeld er ugyldig, dvs. at den ikke kan inndrives. Har du brukt et norsk kredittkort til f.eks. pokerspill, kan du la være å betale den opparbeidede kredittkortgjelden. Eneste betingelse er at den som har gitt kreditten har vært kjent med at kreditten blir brukt til spill. Mange spillsteder er registrert med en brukerstedkode for spill (MCC-kode 7995) – da er formålet åpenbart. Men også spillstednavn som PokerBet, Online-Gamblers, Betson osv., bør tale sitt tydelige språk om formålet.

BANKKLAGENEMNDA (BKN) har behandlet minst 6 slike saker og utfallet har alltid blitt det samme: Banken har blitt felt. Selv om bankene innstiller inndrivelse av spillegjeld mot dem som har vunnet fram i BKN, avviser de avgjørelsens riktighet – og fortsetter å inndrive spillegjeld mot alle andre. Hvorfor mener bankene at de kan sette seg over loven på denne måten? Jo, de mener at loven ikke lenger gjelder fordi den er så gammel! Men da vil vi gjerne sitere jussprofessor Olav Torvund: Også loven om at man ikke kan ta liv er 100 år gammel, men ingen vil påstå at den ikke gjelder lenger.

Hvorfor ingen regjering for lenge siden har sørget for å fjerne enhver tvil om gyldigheten av forbudet mot å inndrive spillegjeld, er en gåte for oss. Til tross for en Høyesterettsavgjørelse fra 2003, som nektet en spillkommisjonær for Norsk Tipping å inndrive spillegjeld på 6 millioner kroner, har bankene fortsatt å påstå at de kan inndrive spillegjeld. Hvor mange milliarder bankene ulovlig har inndrevet opp igjennom åra, får vi nok aldri svar på. Det er påfallende at ingen regjering har påtatt seg å flytte bestemmelsen om forbud mot inndriving av spillegjeld fra straffelovens ikrafttredelseslov til for eksempel lotteriloven. Da ville bankene mistet sitt eneste argument for å fortsette med inndriving av spillegjeld i strid med BKNs avgjørelse – bestemmelsen i lotteriloven ville jo da vært av helt ny dato.

Det hører for øvrig med til historien at bankene aldri har tilbakebetalt allerede innbetalt spillegjeld – også dette i strid med straffelovens ikrafttredelseslov § 12.

Etter straffeloven, lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven må all pengespillaktivitet i Norge ha tillatelse i medhold av lov for å være lovlig, jf. straffeloven § 298. Både avholdelse, formidling og markedsføring av pengespill uten norsk tillatelse er forbudt, likeså medvirkning til slike handlinger.

Det er bare to spillselskaper som driver lovlig mot norske forbrukere – og det er Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. De øvrige spillselskapene som markedsfører seg mot nordmenn på Internett, f.eks. med norsk webside, driver ulovlig. Vi sikter til Expekt.com, NettPartner.com, Trottingbet.com og mange andre spillnettsteder med norskspråklige websider.

Straffeloven gir også mulighet til å straffeforfølge eierne bak utenlandske spillselskaper som er rettet mot Norge. «Virkningsprinsippet» gjelder i strafferetten. Prinsippet innebærer at en straffbar handling anses begått også der hvor handlingen er inntrådt eller tilsiktes å inntre.

Det er utvilsomt at virkningen/effekten av spillingen skjer her i Norge Dette betyr at pokerspill som tilbys i Norge kan stoppes, selv om nettselskapene og/eller deres servere befinner seg i utlandet. Denne rettstilstanden har vært kjent i Kulturdepartementet i flere år. Gjennom politisamarbeid over landegrensene burde norske strafferegler overfor utenlandske spillselskaper vært forsøkt håndhevet for lenge siden. Ved å straffeforfølge spillselskaper som bryter norsk lov, kunne vi kvalt det onde ved roten. Hvorfor har ingen regjering gitt politiet/påtalemyndigheten instruks om å prioritere slikt?

Kultur- og kirkedepartementet har nå lagt fram et lovforslag om å forby formidling av betaling for pengespill som er ulovlige i Norge. Hvis man vil stoppe muligheten for alle nordmenn til å spille online i framtida, vil man nok komme et godt stykke på vei med en vedtakelse av dette lovforslaget.

Et vilkår for at forbudet skal gjelde, er at betalingsformidleren kjenner til at betalingen går til en pengespillaktør uten norsk tillatelse. Det vil kunne skje en omgåelse av forbudet dersom spillsteder har fått plassering i en annen kategori enn den som skal brukes for spillsteder (MCC-kode 7995). Da kan bankene hevde – til tross for at spillstedenes navn klart signaliserer tjenestens innhold – at de ikke kjente identiteten til selskapet da kortet ble benyttet.

En annen innvending mot lovforslaget som har vært fremmet i denne debatten, er muligheten for å skaffe seg utenlandske kredittkort. Kanskje ennå mer praktisk er muligheten til å overføre penger med kredittkort til utenlandske e-pengeforetak som f,eks moneybookers.com.

Vi vil også nevne at selv om forarbeidene til lovforslaget forutsetter at vilkårene for å gjøre unntak fra EØS-avtalens fri flyt av kapital er oppfylt, så kan det tenkes EFTA-domstolen har en annen oppfatning.