Bånn Jovi

Noen overlevde på mirakuløst vis 90-tallet. Bon Jovi var blant dem som klarte det. Dessverre.

Verken Jon Bon Jovi, gitarist Richie Sambora eller keyboardist David Bryan (ja da, han har prøvd seg på egen hånd, han også!) har lyktes med sine soloplater.

Dermed berikes verden med det første Bon Jovi-albumet på fem år og deres sjuende siden 1983. Puddelrock-heltene fra New Jersey gjorde hardrock spiselig for jenter og hitlister i perioden 86 til 89.

Deretter hoppet de relativt uanstrengt inn i 90-tallet med oppdatert produksjon og fornyet låtteft på «Keep The Faith»-albumet. På «Crush» forsøker de fortsatt å kombinere pompøs popheavy med arbeiderklassefølelse og tenåringslengt.

Singelen og åpningslåta «It's My Life» er co-produsert av Max Martin, men låter ganske oppsiktsvekkende 1987-satt. Vi har hørt det før og er ikke så veldig sugne på å høre det igjen.

Det er vel kanskje et sympatisk trekk med albumet at bandet holder seg til sine ting istedenfor å lefle med alskens trender de ikke har noe greie på likevel. Men det gjør ikke «Crush» til en bra plate.

Jon Bon Jovis såre vokal er så innstudert at det holder. Låtmaterialet er for kjedelig, melodilinjene uttværende, produksjonen svulstig og helheten en selvopptatt og lite glansfull form for posørrock.

Framtida ser ikke spesielt lys ut for et band som har mistet teften og som ikke har klart å tilegne seg mer voksenrockete kvaliteter.