Anmeldelse: Bjørn Eidsvåg - «Tapt paradis»

Banner i kjerka igjen

Bjørn Eidsvåg overrasker ingen på sitt første studioalbum på sju år.

OPPRØR: Bjørn Eidsvåg tar utgangspunkt i Adam og Evas opprør mot Gud på sitt første studioalbum på sju år. Sjøl har han stilt spørsmål ved vedtatte bibelske sannheter siden albumdebuten i 1976. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
OPPRØR: Bjørn Eidsvåg tar utgangspunkt i Adam og Evas opprør mot Gud på sitt første studioalbum på sju år. Sjøl har han stilt spørsmål ved vedtatte bibelske sannheter siden albumdebuten i 1976. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Tapt paradis»

Bjørn Eidsvåg

Visepop

Utgitt: 2020
Plateselskap: Relis / Sony Music

«Trygt og banalt.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det er faktisk sju år siden Bjørn Eidsvåg ga ut et studioalbum med nye låter, «Far faller». Faktisk, fordi han har «vært her» hele tida. Og - han har jo gjort ting!

Teater

I 2014 ga han ut «Klassisk Eidsvåg» med Kringkastingsorkestret, og til 60-årsdagen samme år ble han hyllet av andre artister med albumet «Bauta». Fra 2016 til 2018 spilte han i sitt eget teaterstykke «Etterlyst: Jesus» og i fjor ga han ut selvbiografien «Tro og trass». I desember kommer enda et samlealbum, doble «De beste».

Trøstesang

Men han har nytt å melde også. I april kom corona-trøstesangen «Kan det snu?», og her følger han opp med et helt album med låter som blant annet er inspirert av fortellingen om Adam og Evas opprør mot Gud i paradis. Det er et gjennomgangstema på albumet.

Og - når det kommer til undring rundt vedtatte bibelske sannheter har Eidsvåg vært i en særstilling blant norske artister helt siden han debuterte med «Inn for landing» i 1976. «Rockepresten» var født, men Eidsvåg har vel strengt tatt vært mer viseprest enn rocker.

Nøkkelspor

Kanskje var det lurt av Adam og Eva å ta det oppgjøret med Gud, bemerker Eidsvåg - inspirert av John Miltons 350 år gamle bok «Paradise Lost». I så måte blir tittellåten både et nøkkelspor og et høydepunkt, lekkert dandert med strykere. Den handler om et paradis som er både perfekt og i balanse, med skyfri himmel (et velkjent Eidsvåg-bilde) - og litt trist av samme grunn. Og Vårherre må ha følt det samme, for han var ikke å se. I Eidsvågs versjon fulgte han etter Adam og Eva da de dro.

Spark i balla

Svenske Tobias Fröberg ble hyret inn som produsent av Eidsvåg for å «sparke dem i balla» da han og bandet skulle spille inn «Far faller» for sju år siden. Han må ha truffet bra, for Fröberg er tilbake for å produsere «Tapt paradis» sammen med Eidsvåg sjøl.

Fröberg har gjort mye bra for norske artister, ikke minst Ane Brun, og er som regel et sikkert kort. Men - som sist med Eidsvåg slår det meg at det blir i tryggeste laget. Og forutsigbart. Mest handler det om tempo, eller snarere manglende tempo. Det er ganske seigt, og de par-tre gangene tempoet skrus opp funker det paradoksalt nok ikke så bra. Særlig gjelder det «Da mytene ble lære» og «Adams sang».

Ny duettpartner

Sistnevnte føyer seg inn i rekka av Eidsvåg-duetter med kvinnelige artister. Han gjorde riktignok et unntak da han sang «På rett kjøl» med Kurt Nilsen i 2013 og ga ut «P1-tilpassede» «Alt eg ikkje såg» med Sigvart Dagsland i februar i år, men ellers er han glad i å synge med (relativt) unge damer.

Kanskje er årets utvalgte et overraskende, men desto mer spennende valg. Og bergenseren Myra - sist sett i «Stjernekamp» - føyer seg inn i rekka av gode duettpartnere. Verre er det at nevnte «Adams sang» er blant låtene som funker dårligst med sitt funk-inspirerte komp.

Både godt og banalt

Eidsvåg er blant våre beste tekstforfattere, og har funnet sin rettmessige plass i den store, norske sangboka. Formuleringer som «det er'kje godt å ha det vondt» («Altfor lite nåde») treffer godt her. «Så kom du» er en nydelig hyllest til et barnebarn som er «himmelsendt», akkurat idet bestefar var klar for å «fade bort». Han erkjenner at «ekstase hører ungdommen til», men nå ble døden satt på vent.

«Mor» er en varm hyllest til et menneske som har betydd spesielt mye for Eidsvåg - og som har tålt ham hele livet, som han synger. Men - tidvis balanserer han mellom det kreative og det banale. Da kan det ende opp i selvfølgeligheter som i åpningen «Veien»: «Veien blir'kje te mens vi går / veien var der og i går» og den sakrale avslutningen «Ingenting er som det en gang var»:
«Vår verden blør og har dype sår
nå trengs det dristig handling
vi kan, vi vil, vi må
Framtiden formes nå»

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer