Avskjed med Obama

Barack Obama visste allerede i Oslo i 2009 hvor det bar

Barack Obama innfridde ikke alle løfter. La oss håpe Donald Trump heller ikke gjør det.

Kommentar

Den amerikanske forfatteren Norman Mailer skrev om sin generasjons myteomspunne president, John F. Kennedy, at når han hørte folk si at han var en stor president, protesterte han:

Nei, han var ikke en stor president. Han var en mann som kunne ha blitt en stor president, og nå kommer vi aldri til å få vite det. Det er den virkelige tragedien.

Den virkelige tragedien for mange presidenter som rekker å sitte ut sin periode, er at folk får vite det. Både velgere og historikere har fått svarene; de har sett alle de brutte løftene, alle feilene, alle misbrukte sjanser, alt svik og maktmisbruk.

De fleste presidenter, selv de beste av dem, møter virkeligheten og blir forandret. De blir tvunget ut av kurs og mister av syne de målene som en gang tente millioner av velgere. Tenk bare på Lyndon B. Johnson, som for alltid vil være merket av Vietnam-krigen, men som uten den ville blitt fremhevet som en av historiens store sosiale reformatorer. Da han ble tatt i ed i januar 1965, etter et valgskred, møtte over to millioner tilskuere opp i Washington. Den rekorden ble først slått 44 år seinere da Barack Obama ble sverget inn som USAs første svarte president.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvilken festdag det var. Tross sprengkulde flokket folk til DC for å danse i gatene og hylle mannen som hadde «Hope» som motto og «Yes we can» som slagord. Åtte år seinere er festen for lengst over, og historiens kladdebøker forteller allerede om et trøblete og ujevnt presidentskap, som på langt nær innfridde de høye forventningene og begeistringen han skapte i en håpefull valgkamp.

Kanskje visste Obama det allerede da han i desember samme året lot kong Harald vente en time, før han innfant seg til audiens på Slottet. Fredsprisvinneren slet fortsatt med takketalen. Den ble til slutt både elegant, vittig og kunnskapsrik, slik som er hans varemerke. Men det ble ingen oppløftende tale om fred. Snarere handlet den om nødvendigheten av å bruke militær makt. Han sto der i Rådhuset ikke som fredsprisvinner, men som president i USA, verdens største militærmakt.

Arven etter Bush-doktrinen preget hele hans presidentskap. Selv om han trakk ut tropper fra Irak og Afghanistan, trappet han opp krigen mot terror som Bush startet med nye midler og ord. Bruken av droner, bombingen i Libya, passiviteten i Syria, vil for mange overskygge hjemlige seire som håndteringen av bolig- og finanskrisen og utvidelse av offentlig helseforsikring. Hans etterfølger kommer til å arve en økonomi i god stand og med piler opp, men selv velgerne takket ham ikke for den jobben. De kjøpte istedet Trumps lettvinte anklager om at tiår med globalisering og automatisering skyldtes Obamas politikk.

Obama ble raskt pressens yndling i sin første valgkamp, men fortryllelsen gikk like raskt over, ettersom han forfulgte lekkasjer og gravende journalister med en illiberal iver få ville ha tiltenkt ham. Hans presidentskap har vært overraskende preget av manglende transparens og åpenhet.

Han viste seg altså å være en feilbarlig mann, som de fleste jo er, men når du er president i USA, har dårlige sider en tendens til å overskygge de gode. Det er forståelig i et embete hvor feil kan ha så fatale og uopprettelige konsekvenser for veldig mange mennesker. I verste fall for en hel verden. Hadde den arabisk våren i 2009 strukket seg til både vinter og en ny vår, ville hans ettermæle og verden sett ganske annerledes ut.

I Obamas tilfelle er det likevel nødvendig å trekke fram hans gode sider, fordi hans personlighet i så stor grad har vært en manifestering av presidentskapet. Hans perioder har vært preget av en raus, kul og kosmopolitisk liberalisering, blant annet når det gjelder kvinners og homofiles rettigheter. Han åpnet en ny debatt om borgerrettigheter og rase. Hans personlige og følelsesladete engasjement i politiets diskriminering av svarte og i drapet på en svart tenåring i Florida, ble både kritisert og hyllet.

Hvis jeg hadde hatt en sønn, ville han sett slik ut, sa Obama om Trayvon Martin (17) som ble skutt og drept på åpen gate av en selvoppnevnt sikkerhetsvakt, som trodde han var en innbruddstyv.

Obama har startet tilbaketrekningen i krigen mot narkotika og brukte før jul en siste anledning til å benåde flere ikke-voldelige narkodømte. Han fikk USA med på en klimaavtale og opphevet sanksjonene mot Cuba, bare for å nevne noen historiske øyeblikk vi vil huske. Han har i åtte år snakket om hvordan ulike mennesker, i tråd med den amerikanske konstitusjonen, kan leve godt og fredelig sammen, og han har gjort det med stil, humor og klokskap. Han har vist seg som en grunnleggende anstendig og redelig mann, en kjærlig far og god dansepartner, snill mot dyr og flink til å roe skrikende babyer. Hans presidentperiode har vært blottet for personlige skandaler. Det er ingen liten ting.

Presidentens tone kan prege en hel generasjon hvis den treffer riktig. JFK var bevis på det; «ask not» og alt det der. Obama har på samme måte satt dype spor som mest av alt kjennetegnes av optimisme og tro på at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell. Et budskap han gjentok i sin avskjedstale. Ett tilbakeskritt endrer ikke eller stopper en slik utvikling.

Kontrasten politisk og personlig mellom Barack Obama og Donald Trump kunne ikke vært større. Obama forlater Det hvite hus med en historisk høy popularitet, Donald Trump flytter inn med en historisk lav.

Optimister kan håpe at etterfølgeren i likhet med presidenter før ham, skuffer stort og verken gjør som han sier, mener eller tror han har lov til. Det er visst den uskrevne jobbeskrivelsen for å være president i USA.

Men Trump kan være unntaket også på dette området.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook