Barbar som humanist

Biografi om Djengis Khan som likner på en reiseskildring fra Mongolia.

BOK: Gjennom århundrene har Djengis Khan (1162-1227) vært en nasjonalhelt og et moralsk forbilde i land som Kina og Mongolia.

I Vest-Europa, derimot, har han blitt betraktet som selve inkarnasjonen av asiatisk, usivilisert og uberegnelig oppførsel. Hvem har rett? Begge, skal vi tro historikeren John Man i sin bok om mannen, myten og Mongolia.

Massemorderen

Det er klart man må være ganske arbeidsom og effektiv skal man greie å legge under seg hele verden. Det tar kortere tid å drepe folk enn å snakke dem til fornuft. Verst gikk det utover muslimene i de sentralasiatiske landene. Der ble Djengis Khan så blendet av velstanden, prakten og det vitale intellektuelle miljøet at han gikk berserk.

Tre millioner mennesker ble nådeløst slaktet ned i løpet av noen effektive formiddagstimer. Det som tok tid var å forflytte kavaleriet mellom byene. «Muslimens holocaust», kaller John Man det.

Globalisten

Nå rakk aldri Djengis Khan å bli verdenssjef, men han kom lenger enn de fleste. Han dannet verdens største imperium (en femtedel av jordas samlede areal, før man kjente til Amerika og Australia) og reiste grunnlaget for dagens Kina, Russland, Iran, Afghanistan, Tyrkia, Syria, Tibet, Ukraina, Ungarn, Polen, etc. Han var sin tids mest begeistrede globaliseringstilhenger, og bidro til å binde sammen øst og vest.

Av den grunn kåret Washington Post ham i 1995 til «den mest betydningsfulle mann de siste tusen år». Han var også en flittig fyr på annet vis. Menn var ikke så tålmodige på den tiden, så kvinner ble stort sett voldtatt. Djengis Khan bar åpenbart på mye rastløs spermie, for i 2003 kunne en amerikansk forskergruppe konkludere med at én av 200 menn som lever i dag stammer fra den mongolske herskerens pung.

MANGFOLDIG: Djengis Khan har fått en biografi som belyser ham fra forskjellig kant, mens forfatteren ferdes i erobrerens gamle landskap. Illustrasjon: SCANPIX
MANGFOLDIG: Djengis Khan har fått en biografi som belyser ham fra forskjellig kant, mens forfatteren ferdes i erobrerens gamle landskap. Illustrasjon: SCANPIX Vis mer

Djengis Khan hadde også noen gode dager. Han diskriminerte ikke de fattige og uskolerte, eller de med andre etniske og religiøse preferanser, i motsetning til mange andre tidligere og etterfølgende herskere. Hva folk trodde på var deres egen sak. Lojalitet var det viktigste. Han spredte skrivekunsten og bygde opp infrastruktur. Han var på søken etter åndelig visdom og fant innsikt i taoismen, hans favorittreligion ved siden av sjamanisme.

Selv var han av den oppfatning at han ble skapt av, og sto i direkte forbindelse med, Den Evige Himmelen. Forfatteren og teologen Sharaldai har formulert en egen filosofisk retning ut fra Dhengis Khans liv og lære, som oppsiktsvekkende nok konkluderer med at konflikter ikke kan løses med vold, men med fredelige midler.

Levende

John Man har skrevet en kløktig biografi om verdensherskeren, basert på et mytebefengt, sprikende kildemateriale. Det mest slående med biografien er imidlertid at den ikke likner på en biografi i det hele tatt. Den minner mer om en reiseskildring, der forfatteren reiser rundt i dagens Mongolia og Kina på jakt etter Djengis Khan-rester. Dermed får boka en dobbelt historisk klangbunn.

Leseren kan i tillegg forlyste seg med poetiske landskapsskildringer og få oppdatert kunnskap om mennesker i en del av verden som ofte forveksles med en bakevje. John Man har altså gjort det motsatte av hva mange andre moderne biografer gjør om dagen. Trenden er å gå inn i et arkiv og støve ned i fem år. John Mans portrett av Djengis Khan er levende fordi hans kildemateriale er levende. Sikkert ikke skolekorrekt, men høyst forfriskende.

LES OGSÅ: