I brevet, som sto trykt i Walter Baumgartners nye Hamsun-biografi, refser han blant annet sin sønn Tore for ikke å få stoppet utgivelsen av «jødeboken om Kierkegaard» til «Bergenjøden» Harald Beyer. Hamsun mener at jøder ikke kan skrive om Kierkegaard. I et annet brev spør han om «jøden Harald Beyer» ennå ikke er skutt.

Brevet var ukjent for Ferguson, men han er likevel ikke overrasket. Han henviser både til det kompliserte i Hamsuns natur, og de antisemittiske trekkene som fantes hos Hamsun. Her viser han blant annet til at Hamsun i 1894 traff rasehygienikeren Alf Mjøen, og at den autodidakte unge forfatteren kan ha trodd at det var slik intellektuelle tenkte. Han viser også til at Hamsun brevvekslet med folk som skrev i det ekstremt antisemittiske tidsskriftet «Hvem er hvem av jødene».

Ikke typisk

- Stueren blir han aldri - han er altfor farlig til det, en helt umulig mann, som fra en annen klode. Men han skrev mirakuløse romaner, avslutter Ferguson.

Heller ikke litteraturprofessor og Hamsun-forsker Atle Kittang kjente til brevet. Han er ikke overrasket, men føler ubehag og mener at dette fragmentet ikke er typisk for Hamsuns ytringer. Han peker imidlertid på at dette er et privat brev, og at slike brev ofte brukes som søppeldunker. Men han mener likevel det er pikant, fordi det både viser Hamsuns arrogante holdning til Beyer og at han bruker ordet jøde som skjellsord. Han legger også vekt på at dette er skrevet i 1942, og at det å snakke nedsettende om jøder før og etter Hitler er to forskjellige ting.