Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Barbie Boy

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIRSDAG I OSLO: - Er dette fisk?

- Tørkede tomater.

- Åja! Godt!

Han tygger lykkelig.

- Bonde i byen, gliser Håvard.

Han har prøvedanset for Statens balletthøgskole. Kjeften står ikke. Han lengter hjem. Til mamma og til gården. I Steinkjer står hans årlige dragshow på trappene.

- Jeg er ikke den fødte dragartist, men jeg er født til å være det. Drømmen er å opptre hver jævla kveld. Da jeg var seks, skjønte jeg at det var dette jeg ville drive med. Jeg skjønte jeg var annerledes også. Mamma kjøpte Barbie til meg, jeg ville ikke ha traktorer og sånne stygge ting.

Han skal hamstre rekvisitter til showet sitt og begir seg ut i møkkete Oslo-gater på jakt etter en gul parykk. Sølepyttene hopper han over og kumlokkene går han rundt.

- De bringer ulykke.

Under et blåflimrende skilt stanser han opp, og Soria Moria åpner seg; parykker i det uendelige. Han slår hendene sammen, tar en piruett mot disken.

- Åh! Her kommer jeg til å bruke tid, altså. Se, sånn parykk har Terje Schrøder i Great Garlic Girls. Han er helten.

ETTER EN TIME ender Håvard opp med en klase syntetisk brunblondt hår. Så setter han kursen mot Inderøya og mamma.

- Jeg skal ha nytelseskveld med fargebad, ansiktsmaske og hårfjerning når jeg kommer hjem. Da barberer jeg av meg alt som er...nesten alt, gliser Håvard.

En kvinnes glatte legger kan ikkje vara evig, veit du.

Søndag:

Knallblå marshimmel i høyt svev over svarte åkrer. Sola smeller i gjørmeveier. Håvard bor på en gård med en traktor utenfor. Nysminket åpner han døra i silkepysj. Øynene er blitt grønne siden sist.

- Itjnå' som e' ekte på mæ, sier han.

- På landet må man finne på ting selv.

En liten hund hopper ned trappetrinnene på tre bein.

- Dette er Dolly, forklarer Håvard.

PÅ KJØKKENET HAR MOR karbonadene klare, men Håvard sier «seinere» og går på rommet sitt. Der har han spikret Spice Girls-dokker til veggen.

- Hvorfor skulle jeg ikke spikre dokkene til veggen? Jeg liker dem.

«Ta vare på livet, det kommer ikke i reprise» er ord han fant verdig å henge opp ved siden av bilder av seg selv og heltene i Great Garlic Girls.

- Vil dere se Borsinien min?

- Borsinien?

- Trekkspillet mitt, det finnes bare hundre av dem i hele verden, jeg fikk det av faren min før han døde.

Han spiller en stubb, reiser seg rastløst og viser fram garderobeskapet.

- Hva gjør de knivene i skapet ditt?

- Til tryllenummeret vårt. Jeg ligger i en pappeske mens en av danserne stikker kniver gjennom. Hun må treffe på centimeteren, ellers...ja, ja, det får no' vis sæ.

- Enn pisken her, da?

- Den bruker jeg heftig!

- Og redningsbøyen?

- Når jeg er Pamela Anderson.

- Og den grå kjolen?

- Når jeg er mora til Emil i Lønneberget. Skikkelig bondekjerring.

- Fjærkjolen?

- Når jeg er Diva! Jeg syr alle kjolene selv, det blir ikke ordentlig uten. Se den kjolen her, da, den er inspirert av hunden min.

Han svinger seg i en svart og hvit teddykreasjon.

HÅVARD HAR IKKE PUPPER, han er ikke så begeistret for den slags stæsj, men han har en pelsbehå.

- Den er litt slapp. Jeg bruker skumgummi til fyll, men foretrekker flate bryst. NEI TIL STOR PUPP!

- Folk må jo synes du er rar?

- Jeg vil opptre og gjøre andre glade. Jeg vet folk har kikket stygt, men det bryr jeg meg ikke om. Folkesnakket er verre enn Verdal'n, her, altså. Alle vet alt om alle, men det kan jo være trygt også, det. Det er det jeg gjør som betyr noe for meg, hva andre synes betyr ingenting. Jeg vil gjerne være et forbilde. Jeg unner ingen å ha det så tøft som jeg hadde det på skolen.

Når Håvard syntes han hadde gjort en bragd og sydd rosa kjole, fikk han snøballer i retur i skolegården.

- Biler har jeg aldri følt noe for, og traktorer synes jeg er stygt - og så bråker de. En enkel kjole mot naken hud er jo mye finere enn en traktor. Det skal liksom være sånn at gutter spiller fotball. Jeg var ballgutt og hentet ballen da den landet i elva.

- Vet du, jeg kom i selvlysende kjole en gang vi fikk i 4H-oppgave å lage de fire elementene. Jeg forestilte ild og fikk kjeft fordi jeg hadde kjole. Da gråt jeg. Hva er vitsen? Ungene skal jo utvikle seg.

Litt betyr det hva folk synes om Håvard Kalseth fra Inderøya, for han har klippet ut alle gode kritikker fra tidligere show.

- Nå spør nabokjerringene om jeg har sydd noe i det siste, og ingenting er morsommere enn å bli bedt om å opptre for saniteten. «Hainn kler sæ ut som et kvinnfolk!» roper de når de introduserer meg. Jeg skal være trofast norsk til jeg blir verdensberømt.

HÅVARD SPRIKER MED HENDENE og raser opp og ned trapper, pakker kjolene og barbermaskinen i en koffert og tar sminkeboksen med. Håvard Evita står det. På Steinkjer er han verdensberømt. Dit drar vi.

- Der bor det en mann som jobber i politiet. Noe mer spennende er det ikke å si om den tingen, sier Håvard og peker fra baksetet der vi ruller over vårløsningen.

- Og der er det sterk strøm.

Og der er Steinkjer. Vi er framme. Han setter seg foran speilet og legger makeup.

- Norge er et land med altfor mye privatliv. Folk er fryktelig sexfikserte, derfor blir noen støtt, for vi gir dem det de vil ha. Jeg tror ikke jeg hadde fått publikum uten litt puppehumor. En dragartist leker med kjønnsroller, sier Håvard og lukker gardinene.

- Jeg blir så stygg i dagslys.

Han fester løsvippene og blunker forført til seg selv.

- Lækker, sjø!

- Feminin...

- Det er vanskelig å være dragartist uten å ha de feminine sidene i seg. Jeg er homofil, men jeg orker ikke å finne ut hvorfor noen er hetero og noen homo. Jeg er bare meg selv, så får andre være seg selv.

Så nynner han «horny, horny» og vrikker ut på scenen. Lyst, syntetisk hår danser på skuldrene.

- Hvem er du nå?

- Håvard.

STERKE MENINGER: - Norge er et land med for mye privatliv, synes Håvard Evita Kalseth.