Barbie som sumobryter

Hun er ung, pen og slank.

Hun har store pupper og langt, blondt hår. Hun er like berømt som Britney og Madonna. Og gutta driter i henne.

Men det gjør ikke noe; hun får stell og oppmerksomhet av millioner av småjenter daglig. I USA eier hver pike mellom tre og ti år i gjennomsnitt åtte eksemplarer av den veldreide skjønnheten. Hvert sekund selges tre kopier på verdensbasis. Nordmenn kjøper 250000 stykker hvert år. Vi snakker om Barbie (f. 1959), verdens mest utbredte dokke, et av popkulturens sterkeste varemerker, et globalisert amerikansk ikon på linje med Elvis, som hun også har hatt som dansepartner (560 kroner kostet dokkeparet «Barbie Loves Elvis»!).

PIKEBARNA elsker Barbie. Men det gjør ikke alltid foreldrene. Mange bekymrer seg. Iblant så mye at de tillegger dokka større betydning enn selv hennes største fans: Barbie står for en stereotyp og foreldet kvinnelighet. Hun personifiserer den hjernedøde blondinen. Hun er et kommersielt plast- og underholdningsprodukt som håner «riktige» og «utviklende» leker. Hun gir falske løfter om evig ungdom, skjønnhet og suksess. Hun bidrar til en seksualisering av barndommen som får seksåringer til å bruke kosmetikk og BH. Med sin urealistiske timeglassfigur fremmer hun et unaturlig, usunt kroppsideal som fører til spiseforstyrrelser og silikonhysteri. Enkelte barnepsykologer mener Barbie inngår i en kollektiv hjernevasking av jenter som «gjør vold på deres natur og kropp».

BARBIE HAR i den grad blitt et negativt symbol at andre firmaer kan profilere seg positivt som anti-Barbie. Body Shop lagde en kampanje for «selvrespekt» med ei «feit» Barbie-liknende dokke kalt Ruby. Klesmerket Miss Sixty som ikke akkurat står for det motsatte av kroppsfiksering, henvender seg til «dem som er det motsatte av Barbie-dokker». Også politiske partier kan slå mynt på henne. Da Sosialistisk Ungdom ville bekjempe «skjønnhetstyranniet» for noen år siden, sendte de «Gutter mot Barbie» ut i 8.-marstog under parolen «Knus Barbie-barbariet!». Det var som om ei tretti centimeter høy plastdokke hadde gjort seg skyldig i større forbrytelser mot menneskeheten enn navnebroren Klaus - «slakteren fra Lyon».

FRYKTEN FOR Barbie-effekten bygger på en forestilling vi kjenner fra all offentlig bekymring over barns medie- og lekevaner: Kulturprodukter er endimensjonale, ferdigtygde størrelser med stor påvirkningskraft. Barn er ureflekterte, sårbare vesener med stor påvirkelighet. Selv de som ellers framhever barn som kreative og kompetente, reduserer dem til reine ofre i kommersiell sammenheng. Nå foreligger et kjærkomment korrektiv: I artikkelsamlingen «Pi'r, pink og power» (Gads forlag) viser forskere og studenter ved universitetet i Odense i Danmark hvordan barn bruker medier og varer som råstoff i sin egen lekekultur. Det er ikke bare tingene som gjør noe med barn, barn gjør noe med tingene - og med Barbie gjør de ting verken produsenten Mattel eller foreldre og pedagoger hadde forestilt seg.

Mette Ankjær Jensen har studert hvordan to 8-årige jenter leker med Barbie-dokkene sine. I Mattels uskyldsrosa verden er Barbie uendelig mild, god, uselvisk og diplomatisk. I Sara og Rikkes verden banner hun, baktaler andre og kaller dem «din idiot». Jentene vil heller at hun skal være «tøff» enn «søt», men sier også at hun kan være «alt mulig» - en Barbie kan ikke settes i bås! Også Barbies perfekte kropp gjennomgår aktiv omtolkning. Jentene låner en barbermaskin fra Ken for å barbere henne under armene og tilfører dermed dokka et «element av utemmet kroppslighet og realisme». Uønsket hårvekst er selvsagt like tabu i det offisielle Barbie-universet som svette og menstruasjon.

HVA MED SEXFIKSERINGEN? Når Sara og Rikke skal vise en virkelig ekkel Barbie-dokke, tar de fram ei som forestiller Geri i Spice Girls og kommenterer de overdimensjonerte brystene hennes. De lager en dokkelek der de gjør narr av en mor som er for «sexy», og parodierer fokuseringen på klær og utseende: Sara (syngende): «Dén vil jeg ha på!» Rikke: «Hvilken da?» Sara (med høytidelig, dramatisk stemme): «Den er bare så pen på meg! (fnis) Den er som skapt til meg.» Rikke (leende): «Å, Sara.»

De to jentene drar ofte dokkene med i sportsaktiviteter. Spiller de fotball, holder de dokkene i beina og slår til ballen (en Barbie-ananas!) med hodene. Fotballeken glir så over i brytekamp: Rikke: «Sumo.» Sara: «Sumo.» Begge: «Klar - ferdig - gå!» (Dukkene bryter mot hverandre.) Rikke (med lekestemme): «Ned! 1- 2- 3- 4- 5- 6- 7- 8- 9- 10, du er ute!» Sara: «Ok, vi prøver igjen.»

MATTEL SPYR ut et utall Barbie-varianter, men har neppe tenkt på Barbie som sumobryter! Hva er bra med å leke med Barbie? spør forskeren jentene. Etter litt betenkning svarer Rikke: «At vi har det gøy, vi kommer til å le, noen ganger når vi gjør noe feil, og sånt no'.» Moroa ligger altså i å gjøre noe som er «feil» i forhold til Barbies perfekte verden. Mange kunstnere over myndighetsalder har de siste åra moret seg med å «dekonstruere» Barbie-myten på mer eller mindre groteske måter. At vanlige 8-åringer evner å gjøre det samme i sin egen, spontane lek, burde sette voksenbekymringen over kommersiell «hjernevasking» i sitt rette perspektiv.

MARILYN: Det finnes et utall varianter av Barbie. Her har du Marilyn-versjonen.
BARBIEVENN: MATTEL har laget mange venner for Barbie, deriblant en handikappet venn, som skal gjøre det lettere for barn og omgås handikappede.
MODERNE: Det finnes ikke den ting Barbie ikke takler. «Talk-with-me»-Barbie chatter over internett.
DET NYE ÅRTUSEN: MATTEL laget også en Milleniumsversjon av Barbie.