Bård Breivik ble i enhver forstand en grensesprenger

Han mobiliserte kreativ energi til det siste.

STEINPARK: Billedhoggeren Bård Breivik ledet arbeidet med å bygge en ny steinpark i Gamlebyen i Oslo.
ET KUNSTERHJEM: Kunstnerkollektivet på Ekely i Oslo. Her bodde skulptøren Bård Breivik og kona Lene Midling-Jenssen sammen med døtrene Frida og Katinka og bikkja Muskat. Bildet er fra en reportasje i 2009. Foto: Mette Randem
EKELY I OSLO: Skulptøren Bård Breivik i hjemmet - før han ble syk. Foto: Mette Randem / Dagbladet
ØREKUNST: Bård breivik var mye i Kina her i Beijing i 2009 med sin "Ørekunst". Foto: Inger Bentzrud
EN BLÅS: Bård Breivik var aktiv, her tar han seg en blås og en pust i bakken i forbindelse med med en skulpturpark bak Oslo Kretsfengsel .

Med Bård Breiviks død er et unikt kunstnerskap kommet til ende.

Breivik ble i enhver forstand grensesprenger.

IKKE BARE SOM nyskapende innenfor det skulpturelle feltet her til lands. Bergenseren ble en globalkunstner, som det fins få paralleller til i den epoken han for lengst har innskrevet sin signatur. Og utfoldet en aktivitet man i ettertid blir stående målløs og takknemlig overfor.

BREIVIK BEGYNTE sin skapende maraton på Vestlandsutstillingen i 1969. Allerede tittelen, «Oscar», tydet på at debutanten hadde tatt mål av seg  til noe stort. Likevel var det hans tekniske håndtering av den abstraherte figuren  i rustfritt stål - med preg av en peiler i rommet  - som slo oss den gang. I ettertid er det lett å se den karakteren som et tydelig signal fra 20-åringen. Allerede året etter vakte Breivik oppsikt utenfor Vestlandsregionen, da Norsk kulturråd gikk til innkjøp av hans  suverent bearbeidete «13 bokser» i metall.

TEKNIKK TILFREDSSTILTE ikke hans hunger på skulpturelle problemstillinger.  Han søkte og kom inn på den avanserte institusjonen, St. Martin School of Arts i London, der modernisten Anthony Caro lærte ham «å se skulptur med lupe». Samme miljø hadde formet en eksperimentell innstilling hos kolleger som Barry Flanagan, Richard Long og duoen Gilbert & George. Breivik ble også lagt merke til, og invitert til å vise installasjonen "My First Own Room" på Museet for moderne kunst i Oxford.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN EKSPERIMENTELLE vendingen ble ikke bare bejublet ved hjemkomsten. «En ansamling filler og bein» het det i ei hovedstadsavis, da parhestene Bård Breivik/Gerhard Stoltz viste konseptuelle prosjekter på utstillingen «Bellevue, Bellevue» i Oslo Kunstforening. Mens presentasjonen av det unge, bergenske kunstmiljøet møtte respons fra nysgjerrige kolleger.  Bergenserne - som ofte søkte alternativer til Statens Kunstakademi - dannet egne grupper og Galleri 1, som ble samlingssteder for den kreative energien som utviklet seg mellom de sju fjell på begynnelsen av 70-tallet.

BREIVIK VAR EN frontfigur på hjembyens kunstarena.  Han ble hovedlærer i skulptur ved det nyetablerte Vestlandets Kunstakademi,
og videreførte mye av pedagogikken fra London-oppholdet. Materialbevissthet var et viktig tema i undervisningen, og få var eslet til det som ham. Kombinasjonen av nye ideer og kunnskaper ble formidlet  med en entusiasme, som oppildnet og bygget opp under troen på egne ressurser hos studentene. Der man fant seinere så kjente navn som Gitte Dæhlin og Inghild Karlsen.  Snart gikk det gjetord om Breiviks undervisning, og han opplevde den heder å «bli kallad» til et professorat i skulptur ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm.

DEBUT-UTSTILLINGEN i det kunstnerdrevne Galleri 1 på Bryggen profilerte ham - 26 år gammel - som en særegen kunstner, med et potensial som viste framover mot noe av det mangfold som vi i dag forbinder med hans navn. Med bly som en materiell fellesnevner - «det har lavt smeltepunkt og gir meg anledning til å kontrollere arbeidsprosessen»" - som sto fjernt fra den norske tradisjonen.

GJENNOMGÅENDE VAR også den kunstnerisk ukonvensjonelle målestokken 1:1. Bl.a. i relieffet «Tidlige dager» basert på avstøpninger av kroppsdeler, som dannet rituelle mønstre med forbilder hos indianske urfolk. Økologiens henvisninger til deres levemåte med naturen ga en klangbunn til viktige formuleringer i Breiviks billedverden. Hans hovedverk - men minst i format - var skrinene «History 1-3». Via funn, røfft bearbeidete og teknologisk behandlete former ble material-kontraster i miniatyr transformert til konsentrerte symboler på motsetninger innen og mellom tidsaldre. Et verk som også vakte oppmerksomhet på Ungdomsbiennalen i Paris, dit LYN-gruppa - der Breivik inngikk - ble invitert i 1974.

DEN SMEKRE OSELVEREN dannet utgangspunkt for Breiviks første utsmykning i hjembyen, der det velkjente skroget gjennomgikk en materiens forvandling, formal transformasjon og kanaliserte et resymé av informasjon. Og ble kimen til raden av marint forankrete objekter, som vitnet om fertile vekstvilkår og  frigjøring av nye imaginasjons-reserver hos kunstneren. Breiviks formalt forskjellige og ulike materialbaserte verker med åra som mal, ga ikke bare utløp for hans mange tekniske grep. De appellerte sterkt til å forløse publikums egne fantasier. En tittel som «Aero-flyt» på ei balsa-åre ga ekstra drivkraft til en gledes-mettet glideflukt, mens en trio i støpejern fortonet seg som renoverte, arkeologiske funn.

BREIVIKS 80-TALL TOPPET seg i hans skulpturelle festspill i og utenfor Bergens Kunstforening. Det var en internasjonalt erfaren utstiller som regisserte salene og gangveien utenfor med mester-hånd. En Pylon i favorittsteinen svart diabas markerte mønstringen med flere meters høyde ved Lille Lungegårdsvann. Inne hadde Breivik fått assistanse fra japanske og thailandske håndverkere til å utforme den reneste flotilje av båtformer på veggene. Basert på en mal som den globalt mobile kunstneren hadde bragt med seg til Østen, og presentert som et likeverdig samarbeid med Orientens spesialister innen lakkering og perlemor. Iscenesettingen av rommene til et komposisjonsmønster av hoved-satser og motpoler, skapte ellers en klangbunn for verker som åpnet seg mot et assosiasjonsfelt av så vel megalitter og obelisker som steler og søyler.

DEN GLOBALE NOMADEN Breivik beveget seg like ustoppelig til nye kontinenter. Da han ble valgt til å representere Norge på Sao Paulo-biennalen i 1991, gikk veien til metropolen via et opphold i Amazonas hos Xingu-indianerne. Innsamlingen av lianer og annet råmateriale ga ham et naturforankret utgangspunkt, som seinere ble formet til organisk myke strukturer i Oscar Niemeyers særegne utstillingspaviljong. Å betrakte Breivik i konsentrert aktivitet med sitt biennale-bidrag, ble for meg et uforglemmelig minne, og det endelige resultatet møtte et engasjert publikum i den brasilianske metropolen.

HANS KREATIVE PENDLING hadde to hovedmål  de siste tiåra. I Kina fikk - og får -han posthumt realisert sine siste monumentale
prosjekter, med avansert digital og teknologisk assistanse.  Utsmykkingen til Institutt for Informatikk i Oslo fra 2011 og fjorårets bidrag til nybygget for Lillehammer Kunstmuseum vil bli regnet som hovedverker. Det samme gjelder det arkaisk preget anlegget i stein - «Tusenårsstedet Gulatinget» fra 2005. Helt til det siste var Bård Breivik oppsatt på at Klosterenga skulle bli sluttsteinen i livsverket. Så må skje.