Bård, Harald og Sølvi

Neste generasjon vil ikke begripe det døyt av hva mutter og fatter lo så de grein av sist i forrige årtusen.

Etter tjue lamslåtte sofaminutter foran Norges Montreux-bidrag fra 1966 er det bare å slå det fast: Generasjonen etter oss vil se i vantro på den humorkavalkaden som NRK kommer til å presentere utpå høsten i 2034. Ungene som snart kommer til verden, vil ikke begripe det døyt av hva mutter og fatter lo så de grein av sist i forrige årtusen:

For eksempel disse to premiefjolsene Bård og Harald, som bare fomlet omkring og snakket rare dialekter med øynene igjen mens de ristet på hodene sine og var stygge på håret. Eller Kristopher Schau og Espen Thoresen, som stappet kjeften full av halstabletter og stekte fluer i de derre mikrobølgeovnene mens de lo og lo og lo. Og det skulle liksom være humor?

Dette slo meg etter at ulastelige Andreas Diesen introduserte Erik Diesens vinnerbidrag til Chaplin-prisen for morsomste program i 1966:

Sølvi Wang satt syngende i et badekar i Oslofjorden, mens proppen ble trukket ut og karet gikk til bunns. Før hun i neste scene dukket opp igjen i studio og sang «Happy Days Are Here Again» med en trist mimikk, samtidig som en tegnet figur hoppet inn og ut av bildet. Ikke en eneste replikk. Bare sang og dansetrinn. Jeg skjønte ingen verdens ting, jeg. Ikke no'!

Men se ikke bort fra følgende: Samtidig som jeg satt i min sofa og ristet vantro på hodet, satt det helt sikkert tusener på tusener i helt andre sofaer og sa: «Endelig litt ordentlig humor på fjernsynet! Nei, se, der er jo Sølvi Wang i badekaret, husker dere det? Dette er andre boller enn for eksempel disse to premiefjolsene Bård og Harald, som bare fomler omkring og snakker rare dialekter med øya igjen mens de rister på hodene sine og er stygge på håret. Eller Kristopher Schau og Espen Thoresen, som stapper kjeften full av halstabletter og steker fluer i de derre mikrobølgeovnene mens de ler og ler og ler. Og det skal liksom være humor? Nei, takke meg til Sølvi Wang!