Bare babbel i boblene?

- Jeg ville bevise at man i en tegneserie kan skildre noe som er like storslått og stilfullt som i en god, ambisiøs roman. Slik forklarte den engelske forfatteren Neil Gaiman under sitt besøk i Norge målet med å skrive tegneseriesuksessen Sandman.

Han ville vise at tegneserien er et selvstendig medium, en kunstart. 2000 sider utfordrende genreblanding, flere millioner solgte eksemplarer og et titall utmerkelser senere har han oppnådd det han ønsket.

Sandman er en av de få moderne tegneseriene som er oversatt til norsk de siste årene. Mens en amerikansk boksamling av Sandman trykkes i hundre tusen eksemplarer, er de norske bøkenes opplag beskjedne tre tusen - og ett år etter lanseringen er rundt tredjeparten solgt. Markedenes størrelse er usammenlignbar, men forholdet er likevel et paradoks når vi vet at det norske Donald Duck & Co ukentlig selger 180 tusen eksemplarer - mer enn den amerikanske hefteutgaven av Sandman. Nordmenn leser mye tegneserier, men det er i all hovedsak familievennlige humorserier. Donald-heftene utgjør omlag halvparten av markedet med nesten 10 millioner eks- emplarer i løpet av et år. Sandman bryter med forventningene til hva en tegneserie skal være - i hovedsak formet av Disney-serienes dominans - og er derfor et interessant eksperiment. I bokutgivelse og med kunstneriske og litterære ambisjoner gjør Sandman krav på å bli sammenlignet med en roman, snarere enn seriehefter for massemarkedet på Rimi og Narvesen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er utenlandske kvalitetstegneserier som er taperne på det norske tegneseriemarkedet på nittitallet, hvor det årlig omsettes for omlag 200 millioner kroner. Norske tegneserier har fått økt utbredelse gjennom avisstriper som Pondus her i Dagbladet og Pappa og Pestus i Dagsavisen. Samtidig er det blitt bedre betingelser for smalere utgivelser, i og med at det offentlige har gått fra å påtale utroskap og voldsbruk i serierutene, til å gi økonomisk støtte til nye norske serier.

Konservative forventninger hos leserne er snarere et symptom på enn årsak til manglende oversatte utgivelser. Den amerikanske utgaven av Sandman har i en håndfull norske tegneseriebutikker solgt et tusentalls eksemplarer, mer enn mange skjønnlitterære oversettelser selger. Gaimans poeng om tegneserien som kunstart er tilsynelatende ukjente tanker innenfor norsk forlagsbransje. Forlagene styres av lønnsomhetskrav, men vektleggingen av kultur og kroner er ulik ved utgivelse av skjønnlitteratur og tegneserier. Det er en erklært kulturpolitisk oppgave - som gir prestisje - å presentere nye, ansette verk fra verdenslitteraturen.

Cappelen utga i fjor Laura Esquivels multimediaroman Kjærlighetens lov. Esquivel har utdypet den skjønnlitterære teksten med musikk-CD og tegneserie. Boken fikk forbeholdne kritikker, og selv om Esquivels konsept er interessant, blir multimediagrepet likevel i hovedsak en gimmick og ingen medrivende leseropplevelse. Til det er bokens reisverk - tekstens historie og form - for svakt. Tegneserieavsnittene i boken er laget av Miguelanxo Prado, en serieskaper som med kjærlighetshistorien Trazo de tiza (Krittstreken) har laget et av tiårets mest prisbelønte tegneserier. Serien er utmerket utnyttelse av tegneseriemediet i en særegen malt stil, og skildrer vedkommende personer som Esquivels roman mangler.

På 80-tallet etablerte Cappelen en egen tegneserieavdeling, og utga i løpet av få år en rekke serier. Salget svarte ikke til forventningene, og tegneserier er nå helt forsvunnet fra forlagets utgivelseslister. Omsetningen av utenlandske tegneserier - nevnte Sandman er kun ett eksempel, danske forlag har Norge som et viktig tilleggsmarked - i Norge viser at det er et potensielt marked for smalere kvalitetsutgivelser. Dessuten har bibliotekene de senere årene vist økt interesse for tegneserier. Eksemplet med Esquivel og Prado viser at det innenfor tegneseriemediet lages verk av høy kvalitet, og som burde kunne vurderes for utgivelse på lik linje med skjønnlitteratur. Det er vanskelig å finne tungtveiende kommersielle såvel som kunstneriske argumenter for at tegneserier som sådan skal være diskvalifisert for utgivelse.

Listene over vårens oversatte bøker inneholder flere moderne verk, og to av de mest spennende er Paul Beattys Hvitmannsshuffle (Aschehoug) og Marie Darrieussecqs Suggesjoner (Gyldendal). Beatty lanseres som «hip-hop'ens første skald», han er kritikerrost i hjemlandet USA og skildrer et urbant flerkulturelt miljø. Ingen negativ kritikk av Beatty, men når forlaget ville gi norske lesere en skarp skildring av amerikansk bymiljø, vurderte man overhodet den unge, prisbelønte serieskaperen Ho Che Anderson (for eksempel hans Young Hoods in Love )? Eller hvis man ønsket en skildring av urban ungdomskultur på 80/90-tallet med presis sosial karikaturtegning og utleverende psykologi - og humor - burde Peter Bagges serier Neat Stuff og Hate være sterke kandidater.

Franske Darrieussecqs debutroman fikk ifølge forlaget voldsom oppmerksomhet i hjemlandet og ble nominert til Goncourt-prisen. Romanen omhandler en kvinne som forvandles til en gris fordi hun fornedres og blir behandlet som et dyr. Sort humor og dyremetaforikk finner vi også hos en annen fransk nykomling på 90-tallet, Lewis Trondheim. Med sine tegneserier om kaninen Lapinot - historier som belyser blant annet voldsbruk og amoralisme - har Trondheim mottatt den prestisjetunge prisen Alph'art. Eller hvis man først vil utgi burlesk fransk fantasi, finnes få bedre kandidater enn Frangois Boucq. Hans siste album Jerome Moucherot er en nonsens-satire hvor det småborgerlige universet og personene både fysisk og psykologisk er ute av proporsjoner.

Det norske tegneseriemarkedet er et massemarked, hvor salg gjennom Bladcentralens åtte tusen utsalgssteder fordrer høye opplag og lav pris. Med unntak av vignetten «tegneserieroman» og albumserien «Inferno» hos Bladkompaniet, og et og annet album (som Blueberry ) hos Egmont, er serieforlagenes satsning defensiv og vanepreget. Tiårets største action-suksess, den franske Kodenavn XIII , utgis i krympet format i Agent X9, strippet for farger og med dårlig trykk og papir. I hjemlandet solgte siste album i fjor 490 000 eksemplarer, mer enn noen bokutgivelse. Men hvem ville sett James Bond på norske kinoer hvis distributøren lanserte filmen på 16 mm-ruller, i sort-hvitt og med rusten monolyd?

Neil Gaiman fikk stor oppmerksomhet i norske medier. De færreste foretok imidlertid en vurdering av prosjekt Sandman, eller anmeldte den nye boken i serien som ble lansert under besøket. Medias fokus var Gaimans økonomiske suksess og de ytre, nær okkulte symboltrekkene ved serieuniverset. Artiklene undersøkte ikke hvorvidt og hvordan Gaiman i Sandman behandler motsetningene mellom det evige og forgjengelige eller intimitet og distanse, eller hvordan barndom er et gjennomgripende tema - og til dels motiv - i hans forfatterskap. Gjennombruddsserien Violent Cases handler om minnenes troverdighet, formet som en løgnaktig selvbiografi som blander barndomsminner, historisk gangsterdrama og kulørt krimfiksjon. I Mr. Punch skildres et familiedrama sett med barneøyne. Sandman bringer barndommen videre til selverkjennelse. Barndommens ektefølte fascinasjon og inderlige fantasi er typisk for serien - og verdenslitteraturen er leketøyet.

Supermanns kostymeskifte og ekteskap får oppmerksomhet i norske medier, mens knapt noen aviser anmelder tegneserier. I norsk medievirkelighet kan man derfor oppleve den unektelig paradoksale situasjon at om et par år vil alle landets større aviser på premieredagen bruke spalteplass og ressurser på å vurdere og analysere filmen Sandman - som er under arbeid - i en anmeldelse, mens det opphavlige verket ikke er gitt en slik kritisk behandling. Anmeldelser er uttrykk for at et medium tas seriøst, det synliggjøres og vurderes kritisk. Dessuten fungerer de selvsagt som orientering - for ikke å si leseguide - for potensielle kjøpere. Den manglende anmeldertradisjonen for tegneserier i norske medier er derfor blant barrierene for å utgi kvalitetsserier på norsk. En påstand innenfor tegneseriekritikken har vært serienes dårlige språkbruk. Som i alle medier er det lett å finne eksempler på styltevandring og grammatiske blylodd. Likevel er språket i den typiske tegneserien variert som i alminnelig prosa. Problemet er at for få kvalitetstegneserier oversettes. Så lenge forlagene ikke ser det som sin kulturpolitiske oppgave å utgi tegneserier som utnytter og utvider mediet, blir det for det meste intetsigende babbel i boblene.