Bare barnematen om Belinda

Barneboka mangler intensiteten som kreves for å berge den fra å drukne i mengden.

BOK: Det er for lite liv om bord på Bjørn Ingvaldsens «Ingenting-ekspressen». Litt rart, for forfatteren har en artig idé til ei bok. Men det mangler mye på at ideen løftes til et litterært nivå der teksten lever og trekker leseren med.

Tolv år gamle Belinda - Bella - er fortelleren. Hun disponerer mobiltelefon, sånn at sms-er til venninnen blir en viktig formidlingskanal for hennes utrolige sommereventyr. Hun og broren er på ferie hos onkel Birger og tante Tora, forhenværende ansatte i jernbanen begge to, blant mange andre forhenværende, viser det seg. De bor på en nedlagt stasjon med store opplevelsesmuligheter. De tar for alvor av når Bella kommer på sporet av at de voksne har et skjult liv i den andre enden av en mystisk tunnel.

Både spenning og morsomheter har en lei tendens til å flate ut, fordi fortellerstilen er så lite energisk. Her er det mye fantasi på idéplanet, mange samfunnstrekk som Ingvaldsen prøver å koble sammen i en gøyal historie. Men ideene går hånd i hånd med språklig armod. Teksten virker rett og slett lite gjennomarbeidet, på grensen til slurv. Det er slike utgivelser som gjør at barnebokforfattere får høre at de skriver «bare».