Bare begynnelsen

MOLDE (Dagbladet): - Jeg har levd et utrolig privilegert liv. Når jeg tenker på den tida jeg har levd og arbeidet, finnes det ikke maken. Jeg har hatt de mest spennende jobbene innen norske medier. Jeg har vært korrespondent i de tre mest spennende stedene i verden, jeg har reist på nesten alle kontinenter. Det er dette rike livet jeg øser av i boka. Jeg tror ikke noen periode har vært så spennende og skakende som de årene jeg skriver om.

Sier veteranjournalisten Jahn Otto Johansen, en av Norges første - og største - kjendiser, nå aktuell med den selvbiografiske boka «I grenseland. Erindringer fra en stor og en liten verden». Boka følger Johansen fra barndommen i småborgerlige Porsgrunn, til han inntok mediemaktens korridorer på 50- og 60-tallet. Både personlig historie og politisk historie er framtredende. Og de to glir ofte sammen.

Et stikkort for boka er «MMM», menn med makt, deriblant Johansen selv. De siste 40 årene har Johansen selv vært en ikke uviktig del av Norges maktelite - et poeng han ikke forbigår i stillhet. Hans rolle som reporter under Vietnamkrigen var viktig for den norske opinionen, det samme var hans analyser av invasjonen i Ungarn og vårt forhold til Sovjetunionen. Gjennom årene har viktige personer blitt hans venner, og uvenner. Internasjonalt har Johansen venner i betydningsfulle posisjoner.

Name-dropping

Om bryllupet sitt i 1964 skriver Johansen: «I 1963 møtte jeg Siv Kirsten, filolog fra Lund Universitet. Året etter giftet vi oss, med senere NHO-direktør, dengang Morgenpost-kollega Arnulf Ingebrigtsen, og min venn og skilsmisseadvokat, John Elden, som forlovere i Oslo Rådhus. Siv Kirsten forandret mitt liv.»

- Det er en del name-dropping i boka di?

- Nei, det er det ikke. Jeg skriver om de jeg har kjent. Og navnet må jeg jo ha med.

- Når du skriver om bryllupet ditt, og nevner at forloveren din seinere ble NHO-sjef, er det nødvendig?

- Ja, det veldig viktig. Jeg vil gjerne skrive om miljøet rundt Sverta - Morgenposten - der jeg arbeidet i mange år, og om hva det ble av de menneskene etterpå.

- Hva er den viktigste forandringen du selv har gjennomgått?

- Jeg har alltid vært preget av alvor, i begynnelsen av min fjernsynskarriere var jeg nok altfor stiv. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg begynt å ta meg selv mindre alvorlig. Men jeg tar alltid det jeg jobber med alvorlig. Journalismen er blitt altfor full av pjatt og tomhet - det er jeg motstander av. Politikere og mediefolk må slutte å undervurdere sitt publikum.

- Er du en slags «last of the true believers»?

- Ja, kanskje det. I hvert fall mener jeg at journalismen må passe på ikke å oppheve skillene til andre felter. Når journalister gir politikere opplæring i hvordan de kan håndtere journalister, er det et sykdomstegn. Jeg har diskutert dette mye med min gode venn Arne Skouen. Jeg går ikke så lang som ham, men jeg er opptatt av at man må ha et prinsipielt skille mellom mediefolk og politikere, mediefolk og næringslivstopper, og mediefolk og medierådgivere. Pressen er noe mer enn underholdning. Det forsto vi bedre i de årene jeg skriver om. Samtidig var nok pressen også mer ukritisk før.

Vietnam

- Boka begynner og slutter med Vietnamkrigen. Din motstand mot USAs krigføring ga deg mange fiender. Likevel synes historien å ha gitt deg rett. Er dette din stolteste bragd?

- Jeg vil ikke tale om bragder. Men det er klart at jeg var en torn i øyet for mange i Norge. Norske medier - med Dagbladet og etter hvert NRK som hederlige unntak - var skammelig ukritiske i forhold til krigen. Særlig norske arbeiderpartifolk var mer katolske enn paven. Jeg reiste selv til Vietnam som amerikanernes gjest, og ble absolutt overbevist om at det var feil krig, til feil tid, på feil sted.

- Men jeg vil understreke at jeg ikke hater Amerika. Jeg elsker Amerika. Jeg elsker det åpne, nysgjerrige og utålmodige Amerika. Det var Amerika som ga meg en fantastisk sjanse da jeg fikk det største stipendet som noen gang er gitt til en nordmann - fra The Rockefeller Foundation.

Riktig å skrive nå

- Hvorfor kommer memoarene dine nå når du er 65 og ennå ikke pensjonert?

- Det var nå det passet best for meg. Jeg ser folk på min alder går med høreapparat og all slags sykdommer. Derfor synes jeg det var riktig å skrive nå, mens jeg fortsatt har hukommelse og oversikt. Dessuten er dette bare begynnelsen. Denne boken strekker seg jo bare fram til Vietnamkrigen. Resten av mitt liv skal jeg skrive om i én, muligens to bøker til. Dessuten har jeg lyst til å skrive en bok om mine kunstnervenner, sier Jahn Otto Johansen.