Bare dårlige alternativer

Slik saken har utviklet seg vil et samlet nei fra Kongressen skade USAs sikkerhetspolitiske interesser og undergrave Obamas internasjonale troverdighet.

 POTENSIELL TRUSSEL:  I sum rommer derfor bruken av militærmakt i Syria en alvorlig potensiell trussel mot vitale langsiktige amerikanske maktpolitiske interesser, skriver Svein Melby. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB Scanpix
POTENSIELL TRUSSEL: I sum rommer derfor bruken av militærmakt i Syria en alvorlig potensiell trussel mot vitale langsiktige amerikanske maktpolitiske interesser, skriver Svein Melby. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

President Obama har bedt Kongressen om autorisasjon til begrenset bruk av militærmakt overfor Syria. Dermed må den amerikanske nasjonalforsamlingen nå ta stilling til et ytterst komplisert spørsmål der det ikke lenger finnes gode løsninger, og der konsekvensene for Obama og USA fort blir negative uansett hvilket alternativ man faller ned på.

Noe forenklet vil kongressbehandlingen ende på en av følgende måter. Enten sier begge kamre ja eller nei, eller man får et delt svar der ett kammer (sannsynligvis Senatet) sier ja, mens det andre (sannsynligvis Representantenes hus) sier nei. Man kan heller ikke utelukke forsøk på å hindre avstemning og vedtak ved bruk av filibuster-taktikk i Senatet.

Slik saken har utviklet seg vil et samlet nei fra Kongressen skade USAs sikkerhetspolitiske interesser og undergrave Obamas internasjonale troverdighet. Presidenten hevder riktignok at det er verden og ikke han selv som egentlig er ansvarlig for den «røde strek» mot bruk av kjemiske våpen. Men slik oppfattes ikke saken verken av aktørene i Syria-konflikten, det politiske miljøet i USA, andre statsledere eller den internasjonale opinionen. Alle forventninger om amerikanske reaksjoner er direkte knyttet til Obamas eget utsagn fra august i 2012. I tiden etter Assads bruk av kjemiske våpen i august i år bygde Obama opp en klar forståelse av at hans beslutning om iverksettelse av en militæraksjon mot Syria var nært forestående, og ikke minst sørget han for å skape det inntrykk at han verken trengte eller søkte noen støtteerklæring fra Kongressen.

I stedet for å prioritere systematisk oppbygging av et bredt internasjonalt opplegg for å hindre bruk av kjemiske våpen i Syria, valgte Obama av strategiske grunner helt fra starten å holde seg på armlengdes avstand i forhold til denne konflikten, for så å falle ned på et egenrådig militært alternativ etter at bruk av kjemiske våpen hadde funnet sted. Når det ble klart at han helt manglet nødvendig internasjonal institusjonell forankring fant han sist fredag plutselig ut at han ønsket kongressbehandling likevel. Ut fra hans håndtering av denne saken var det ikke til å unngå at dette fremstod som politisk retrett der han samtidig gjorde iverksettelsen av egne beslutninger avhengig av Kongressens tilslutning.

For det er nærmest utenkelig at Obama bruker militærmakt hvis begge kamre i Kongressen sier nei. Slik saken nå står vil et slikt utfall ikke bare skade USAs generelle bestrebelser for å hindre spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen, men det vil kanskje på en avgjørende måte svekke mulighetene for å avskrekke Iran fra å utvikle kjernefysiske våpen. En amerikansk president som viser avgjørende svakheter når det gjelder å styre den innenrikspolitiske beslutningsprosessen risikerer også å miste både troverdighet og tillit internasjonalt. Det betyr mindre amerikansk innflytelse både overfor landets motstandere og dets støttespillere. Særlig ille vil det være hvis USAs allierte i Midtøsten og Asia for alvor begynner å betvile de sikkerhetsgarantier som utgjør fundamentet både for stabiliteten i områdene og for USAs maktposisjon. Et nei fra Kongressen kan derfor nå sette Obama i samme svake posisjon som president Carter var i mot slutten av 1970-årene da sovjetisk innmarsj i Afghanistan og revolusjonen i Iran kom som direkte resultater.

Selv om amerikansk krigstrøtthet, partipolitisk polarisering og allmenn mistillit til regjeringen gjør at et nei fra Kongressen ikke kan utelukkes, er det likevel mest sannsynlig at man får et vedtak som Obama kan fremstille som en godkjenning til bruk av militærmakt. Men svært mye tilsier at dette i så fall blir en resolusjon som setter utrykkelig bom for bruk av amerikanske bakkestyrker, angir snevre tidsrammer og kanskje endog pålegger presidenten føringer med hensyn til valg av våpensystemer og mål.

Bruk av militærmakt for å straffe Assad og avskrekke han fra ytterligere bruk av denne typen våpen er imidlertid høyst problematisk, og inneholder også et betydelig potensial til å skade USAs interesser og internasjonale innflytelse. For det første har man ikke det nødvendige samsvar mellom de politiske mål man setter seg og den type militærmakt man blir pålagt å benytte. Et begrenset angrep med krysserraketter vil neppe redusere muligheten til fortsatt bruk av kjemiske våpen, og når man samtidig opererer med erklærte selvpålagte restriksjoner må avskrekkingseffekten også forventes å bli liten. Hva gjør man hvis Assad velger å trappe opp bruken av denne typen våpen? Svært lite tilsier at denne formen for maktbruk vil ramme Assad i vesentlig grad eller endre det militære styrkeforholdet i Syria. I det hele tatt har USA sjelden oppnådd det man er ute etter ved denne form for demonstrasjonsbruk av militærmakt. Og bruk av militærmakt uten den nødvendige virkning signaliserer tydeligere enn noe annet begrensningene i USAs maktposisjon.

Hvis man virkelig hadde ønsket å ramme Assad, og å påvirke utfallet av denne konflikten hadde man måtte brukt omfattende militærmakt, inkludert vilje til engasjement på bakken, på et tidlig tidspunkt i konflikten. Nå er det for sent.  Og selv om man skulle oppnå å svekke Assad kan effekten bli at enda mer USA fiendtlige grupperinger blir styrket.

Militærmakt er et instrument som kun bør brukes når vitale sikkerhetsinteresser er berørt, og når det er rimelig stor sannsynlighet for at de definerte politiske mål kan nås. Selv under slike forutsetninger har bruk av dette virkemiddel en sterk tendens til å skape sin egen dynamikk, og gjennom utilsiktede virkninger føre til at en konflikt trappes opp med påfølgende utvidelse av engasjementet. Det er betydelig risiko for at nettopp dette kan skje ved amerikansk innblanding i denne konflikten. Og ingenting skremmer kongresspolitikerne mer enn akkurat denne muligheten. Og skulle det skje vil det kunne ha til dels dramatisk negative konsekvenser for USA.

For å kunne kraftsamle USAs begrensede ressurser til å håndtere den storstrategisk viktige utviklingen i regionen rundt Stillehavet/Det indiske hav, har Obama ønsket å redusere befatningen med konfliktene i Midtøsten. Militær involvering i Syria-konflikten kan skade denne prioriteringen. Et nytt og etter hvert omfattende militært engasjement i Syria vil også påføre et sterkt presset amerikansk forsvar store problemer. Og i et USA preget av budsjettunderskudd og tyngende gjeldsproblemer vil et slikt engasjement svekke muligheten for økonomisk oppgang og den viktige innenrikspolitiske nasjonsbygging Obama har som mål. Og det er jo USAs slukne lommebok som er hovedårsaken til dets svekkede innflytelse  også i Midtøsten. I sum rommer derfor bruken av militærmakt i Syria en alvorlig potensiell trussel mot vitale langsiktige amerikanske maktpolitiske interesser. 

Som man ser har Obama gjennom unnlatelsessynder og svakt utenrikspolitisk håndtverk skapt en situasjon der man nå kun kan velge mellom dårlige handlingsalternativer. Trolig innser Obama dette, og runden med Kongressen kan primært være et forsøk på å få delt ansvaret for dette. Og kanskje har han også et håp om å kjøpe seg tid til å oppnå en diplomatisk løsning som gjør at han kan komme ut av den kattepine han har satt seg selv og USA i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.