Bare de beste setningene overlever

50 000 til Bjarte Breiteig.

Apropos penger og bøker: Einar Økland fikk Gyldendalprisen 2006

(Dagbladet.no): Bjarte Breiteig ble i dag tildelt Mads Wiel Nygaards legat på 50 000 kroner. I begrunnelsen pekes det på at Breiteig har maktet å innfri «de høye forventningene som ble skapt av en oppsiktsvekkende debut».

For mens det tok to år fra første til andre bok, begge kritikerroste, tok det seks år før nummer tre kom. Breiteig legger ikke skjul på at det var hardt.

- Det var litt som da jeg var forelsket i en jente i åttendeklasse og skulle gå forbi henne. Jeg ble så bevisst på hvordan jeg gikk at hvert skritt ble tungt og unaturlig. Særlig når jeg tenkte «Gå helt naturlig nå», stoppet det jo helt opp.

- Du så deg selv for mye utenfra?

- Eller jeg ble altfor bevisst på min egen skrivesituasjon. I begynnelsen av et forfatterskap kommer ting ut av en drøm om å bli utgitt, man har et stort trykk og har ikke tid til å tenke over hvordan man skriver. Men jo mer man jobber, jo mer bevisst blir man på å hvordan man velger å forme det.

Sliper språket

Men i høst kom den altså, «Folk har begynt å banke på». Alle som leser Breiteigs novellesamlinger vil bite seg merke i nettopp språket, hvordan det er formet, hvordan det virker slipt ned.

SKRIVER TIL SEG SELV: Bjarte Breiteig (32) skriver noveller som han tror han selv ville «digget». - Jeg blir veldig glad når jeg klarer det. Det hender faktisk jeg blir rørt av det jeg selv skriver. Foto: TOM MARTINSEN
SKRIVER TIL SEG SELV: Bjarte Breiteig (32) skriver noveller som han tror han selv ville «digget». - Jeg blir veldig glad når jeg klarer det. Det hender faktisk jeg blir rørt av det jeg selv skriver. Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

- Hvordan jobber du med språket?

- Det handler om seleksjon, la setningene gjennomgå en evolusjonsprosess, nesten. Det blir litt «survival of the fittest», finne fram til det jeg blir mest nysgjerrig på selv. Men jeg vil også motvirke min egen kontroll og lete fram mysteriet i teksten.

Stoffet har en egen natur, forteller Breiteig.

- Noe som historien får noe tilbake fra. Man kan ikke trykke sitt stempel ned på materien, sier Breiteig og understreker bevegelsen med hendene.

Det er derfor han ikke har noen stor sans for konseptlitteraturen der ideen er det eneste bærende, og ikke teksten, språket.

- Forfatterne som skriver slik tar en dum snarvei. Man må også grave ut noe. Det bærer frukter å pushe seg selv.

- Og da hjelper det å ha trening?

- Det handler like mye om å tro. Det er noe nesten religiøst: Å tro på at språket har noe å gi tilbake.

Tro og tvil

Jeg bruker ikke ordet skrivesperre, men jeg spør Breiteig om hvordan man kan unngå å sette seg fast.

- Jeg tror man må ta den motstanden, jeg tror den gjør litteraturen min sterkere. Det er ikke nødvendigvis noe styrketegn å levere fra seg en ny bok år etter år. At det er vanskelig, gjør det jo også større når det slår til. Kunst er ikke lettvint, det er ikke som et talkshow der man hele tida skal si de kuleste tingene.

- Da må man virkelig tro at man har noe å si, og en måte å si det på?

- Og det er derfor det handler så mye om å tro. Tenk deg en prest som har mistet troen. Han må jo fortsette, stå og late som om han tror. Hvis man spiller rollen, vil man kanskje få følelsen av rollen tilbake.

Tro og tvil, ja. Det er også det bøkene til Breiteig i stor grad handler om.

- Og så er det en del ubehag og uro i novellene?

- Ja, det har vel med mistanker å gjøre. I et mellommenneskelig forhold, hvis man ikke tror sammen, så blir det ubehagelig. Det ville vært lett dersom alt var helt sikkert, for eksempel når noen sa at de alltid kom til å elske deg, men det kan man jo aldri vite helt sikkert.