VILLET POLITIKK: At de rike skal dra ifra, mens de som har minst blir hengende igjen, er en villet politikk, skriver kronikkforfatteren med adresse til Siv Jensen (Frp) og Erna Solberg (H). Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
VILLET POLITIKK: At de rike skal dra ifra, mens de som har minst blir hengende igjen, er en villet politikk, skriver kronikkforfatteren med adresse til Siv Jensen (Frp) og Erna Solberg (H). Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Debatt: Statsbudsjettet

Bare de som har minst må stramme livreima. Igjen.

Det er mulig å få til en ny, rettferdig politikk som skaper en økonomi som virker for de mange, ikke for de få.

Meninger

År etter år fortsetter regjeringen å stramme budsjettskruene. Hvert år blir det litt mindre rom for dem som har minst, for velferden og dem som sliter. Samtidig vokser lommeboka til de rikeste.

I forkant av årets statsbudsjett var finansminister Siv Jensen fra Frp ute i avisene med sitt mest alvorlige og ansvarlige ansiktsuttrykk. Det var trangere tider, fikk vi høre. Budsjettet måtte være noe mindre romslig enn vanlig. Livreimen skulle strammes.

Kari Elisabeth Kaski
Kari Elisabeth Kaski Vis mer

Men da budsjettet kom, var det ikke slik det ble. Det er nemlig bare de som har minst som må stramme livreima. Igjen. Ikke de som allerede har aller mest. De skal fortsatt få mer.

Budsjettet som ble lagt fram i høst er som hvert budsjett de siste fire årene. Den blåblå regjeringen leverer helt forutsigbart, hver eneste høst, budsjetter som har strammet inn dem som ikke har mye å gå på. Unger som vokser opp i fattigdom, uføre, arbeidsløse, bostedsløse, kronisk syke, funksjonshemmete, pasienter, fanger, alvorlig syke barn og eldre. Samtidig går de store pengene til de aller rikeste i samfunnet, gjennom store skattekutt får de mer penger og mer makt. Slik bruker vi budsjettets handlingsrom på de få, i stedet for de mange.

De smålige kuttene fra regjeringen har vært små, til tider nesten umerkelige, særlig for oss som sitter greit i det. Men over tid hoper de seg opp, undergraver velferden vår og treffer noen svært hardt.

De såkalte «effektiviseringskuttene» er kanskje det beste eksemplet. For «å effektivisere» og «avbyråkratisere» det offentlige, strammer regjeringen inn budsjettene til offentlige institusjoner som for eksempel sykehusene, fengslene, universitetene og høyskolene. De statlige selskapene må selv gjøre kuttene, finne ut hvor det er mulig å stramme livreima og finne løsninger når budsjettkuttene begynner å ramme pasienter, innsatte og studenter. Samtidig går regjeringen fri. Til å begynne med er det kanskje mulig å effektivisere en del. Unødvendig arbeid legges bort, ineffektive løsninger erstattes. Men regjeringen fortsetter og fortsetter å kutte, uten en plan og uten en ene. Samtidig fortsetter oppgavene til det offentlige å vokse, mens budsjettene krymper eller ikke vokser i samme fart.

«Effektiviseringskutt» er egentlig bare helt vanlige kutt som har fått seg en kommunikasjonsrådgiver. Til slutt blir disse «effektiviseringskuttene» rene velferdskutt. Færre sykepleiere må løpe fortere for å rekke alt. Færre undervisere på universitetene gir mindre tid til forskning. Færre vakter og mindre rehabiliteringsopplegg i fengslene gir mer voldsbruk og flere tilbakefall.

Dette er definisjonen på å spare seg til fant. Regjeringen flytter penger ut av offentlig sektor for å gi de rikeste enda mer. Samtidig sørger de for at helt sentrale offentlige oppgaver blir dårligere og dårligere. Det er mye forbedringspotensial i det offentlige. Det er alle enige om. Men for å effektivisere må man gjøre smarte omorganiseringer og være villig til å investere i nye løsninger. Man må jobbe sammen med institusjonene og finne gode innsparinger og effektiviseringer som faktisk gjør tilbudet bedre og riktigere for folk flest.

Men kuttpolitikken stanser ikke med dette. Regjeringa har også gjennom flere år kutta i bostøtta for folk med lav inntekt. Til tross for at befolkningen har økt med flere hundre tusen, mange flere er fattige, boligutgiftene øker og lønna til dem som tjener minst har blitt mindre, så mener regjeringa at det er riktig å kutte i bostøtta. Kutt i gratis fysioterapi til multifunksjonshemmede, trafikkskadde og flere i andre grupper har Høyre og Frp også prioritert. For ikke å snakke om at de øker skatten for sliterne i arbeidslivet gjennom å innføre skatt på sluttvederlag. Kutt i barnetillegget for uføre har de også funnet rom for, noe som innebærer at mange tusen familier med uføre forsørgere får mindre å rutte med. Og for å toppe det hele øker de maksprisen i barnehagen. Det er en ekstrautgift mange familier ikke trenger.

Politikken viser seg som kjent i prioriteringene. Erna Solbergs regjering er dyktig til å prioritere, på et vis. Den prioriterer de rikeste, som har fått de største skattelettene i hvert eneste statsbudsjett Siv Jensen har lagt fram. Regjeringen jobber etter en enkel logikk. De rikeste må få mer, så de kan skape mer. Mens de som har minst må få mindre hvis de skal motiveres. Slik vokser urettferdigheten.

Regjeringen importerer den europeiske «austerity»-politikken som har tappet offentlig sektor for ressurser og gjort tjenestetilbudet dårligere i store deler av Europa. Vi burde heller bruke det store handlingsrommet som finnes i den norske økonomien på de mange. Vi burde omfordele fra de rikeste til resten. Vi burde satse på en bedre offentlig sektor, en sterkere velferdsstat og å skape flere arbeidsplasser.

Alle taper på at forskjellene vokser i Norge. Og slik regjeringen snakker, er det lett å glemme at det ikke er noen naturlov at de rike skal dra ifra, mens de som har minst blir hengende igjen. Det er en villet politikk. Det er mulig å få til en ny, rettferdig politikk som skaper en økonomi som virker for de mange, ikke for de få. Men for å få det til, er vi nødt til å stanse uansvarligheten til denne regjeringen, som driver politikk bare med sparekniven.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook