DEM OG OSS: Det interessante er at så mange tenker at hvis man skriver om jødedeportasjonene, da er man vel jøde selv. 
Som om Holocaust i Norge bare handler om dem, ikke om oss. Illustrasjon: Flu Hartberg
DEM OG OSS: Det interessante er at så mange tenker at hvis man skriver om jødedeportasjonene, da er man vel jøde selv. Som om Holocaust i Norge bare handler om dem, ikke om oss. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Bare en detalj

Hvorfor lurer så mange på om jeg er jøde?

Meninger

De siste årene har det hendt at folk jeg har snakket med har lent seg litt forover, senket stemmen og spurt: «Er du jøde...?» Spørsmålet har kommet opp i forbindelse med boka jeg har holdt på å skrive, om Holocaust i Norge.  
Etter at boka kom ut for et par uker siden har jeg fått spørsmålet omtrent en gang om dagen. Fra journalister, fra bekjente, fra vilt fremmede. 

På ett vis kan jeg forstå at folk lurer. Utseendet mitt er ikke helt lett å plassere i en etnisk boks, og etternavnet kan tyde på mye rart. Mange tror tydeligvis at jøder kan gjenkjennes på mørkt hår, briller og sære etternavn. (Jeg kommer fra ordinær norsk bondeslekt, og Michelet er et fransk navn som kom til Norge på 1600-tallet.) 

De som spør har neppe onde hensikter. De fleste unnskylder seg først, som om de vet at det ikke er helt koscher å spørre men at de ikke kan dy seg. Det interessante er at så mange tenker at hvis man skriver om jødedeportasjonene, da er man vel jøde selv. 
Som om Holocaust i Norge bare handler om DEM, ikke om OSS. Og nettopp slik var det i mange tiår når Holocaust ble skrevet om her i landet. 

Herman Sachnowitz fra Larvik var en av ni norske jøder som kom tilbake fra Auschwitz. Hele familien hans ble utslettet. I 1976 fortalte Herman om sine opplevelser i en bok, som forlaget ga tittelen «Det angår også deg». Den gang måtte man altså insistere på at jødeutryddelsen var noe som angikk nordmenn. De mange bøkene om andre kategorier nordmenn som havnet i tyske konsentrasjonsleire fikk selvsagt ikke liknende titler. At det de hadde opplevd var av allmenn interesse framsto som åpenbart. 

Mer enn halvparten av nordmennene som døde i tyske leire var jøder. Likevel ble det raskt satt en stor parentes rundt deres skjebne. Arrestasjonene, interneringen, ranet av alle deres eiendeler, flukten, deportasjonene, gasskamrene — alt sammen ble viet minimal oppmerksomhet da historien om krigen skulle skrives. 

I sin banebrytende doktorgradsavhandling «Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker», utgitt som bok i 2010, går den unge historikeren Synne Corell gjennom hvordan jødenes skjebne omtales i sentrale storverk om krigen. Med skarpt blikk dissekerer Corell disse verkene, og selv om hun er balansert, levnes tekstene liten ære. 

I «Norges krig», utgitt i tre bind fra 1947 til 1950, er jødene knapt nevnt. Og når deportasjonene til Auschwitz omtales kommer følgende merkverdige tillegg: "Selv en så rystende tragedie som denne blir likevel bare en detalj i den avgrunn av brutalitet og råskap som tyskerne viste i sine fengsler."  Bare en detalj.

I det neste storverket, «Norge i krig», utgitt i åtte bind fra 1984 til 1987, legges det stor vekt på at norske politifolk forsøkte å varsle jødene «med alvorlig risiko for seg selv», men at «varselet ikke alltid ble trodd», og at edle politimenn dermed «samme natt måtte arrestere dem de hadde forsøkt å få til å rømme». Subtilt skyves skylden over på ofrene: «det er karakteristisk at jøder som ble arrestert for å føres bort, ikke protesterte eller satte seg til motverge.» Vi prøvde å advare dem, men de dumme jødene lot seg fåreaktig arrestere. 

Man skulle tro at Corells bok ville utløse refleksjon og kanskje til og med selvkritikk i historikermiljøene som har bidratt til å fortie og fordreie jødenes skjebne. Men senest i fjor forsvarte store deler av forfatterkollegiet bak Norge i krig seg, i et innlegg i Morgenbladet. De hevdet at det eneste som måtte korrigeres i deres fremstilling var antallet jøder som bodde i Norge. 

Den første akademiske gjennomgangen av prosessen bak jødedeportasjonene fra Norge kom betegnende nok først i 1995. Det var ikke en etablert historiker, men en hovedfagsstudent, Bjarte Bruland, som gjorde dette avgjørende pionerarbeidet. Det har skjedd veldig mye på feltet de siste årene, men noen spørsmål er fortsatt nokså tabubelagt, særlig de som rokker ved forestillingen om at «ingen kunne vite om Holocaust» og som stiller London-regjeringen og motstandsbevegelsen i et annet lys. 

Det er kanskje ikke så rart at noen tror man må være jøde for å ville gå inn i temaet.

Det morsomme er at jeg i årevis har blitt tatt for å være muslim. Under rettssaken mot Anders Behring Breivik forklarte han i sitt innledende foredrag hvorfor jeg var «forræder i egen kategori». Det var nemlig slik at jeg «hatet mitt land så mye» at jeg hadde «konvertert til islam». Jeg var dessuten rasesviker, ettersom mitt «avkom» har utenlandskfødt far. 

Breivik har en åpenbar SS-lengsel. Han skulle så gjerne vært med i et brorskap der han kunne fått være elitesoldat i kampen mot «rasefiender» og «kulturmarxister», eller «jødebolsjevismen» som det het for 70 år siden. 

I kompendiet sitt advarer Breivik mot «Holocaust-religionen» som legger Europa åpent for masseinnvandring, og de siste dagene har jeg sett en hel del ekko av dette i kommentarfeltene — alt dette Holocaust-babbelet er bare en brekkstang for å la muslimske innvandrere invadere oss. Hatet mot muslimer vokser ofte på samme gren som antisemittismen.

Som minoritet er jødene særlig utsatt i vårt land fordi de er så få. Nesten ingen våger å gå med kalott, eller protestere mot at «jøde» er blitt et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Jødene har en lang historie med å oppleve seg som uønsket i Norge, og nettopp derfor må storsamfunnet stille seg bak dem og vise at de har en selvsagt rett til å være her. 

For meg står ingenting på spill når jeg blir spurt om jeg er jøde. Men for noen er det et farlig spørsmål. Ville du svart ja, dersom du var den eneste jødiske eleven i åttendeklasse?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook