DEBATT

Bare en far

Min far satt bare der, fordypet i en roman, en roman som ga han en slags pause fra livet. Et liv som var urimelig tungt for en ung småbarnsfar.

OMSORG: For noen barn er faren den trygge, stabile i en ustabil familie. Men det har ikke alltid vært lett for far å få omsorg, skriver artikkelforfatteren.
OMSORG: For noen barn er faren den trygge, stabile i en ustabil familie. Men det har ikke alltid vært lett for far å få omsorg, skriver artikkelforfatteren. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Han hadde ofte et blått øye, kanskje to. Noen ganger hadde han kloremerker i ansiktet. Andre ganger haltet han. Han hadde fått juling av sin kone, og min mor. Han tok aldri igjen, han var ikke slik. Han ville være den som var menneskelig, ikke et monster, som han kalte min mor, og han ville vise meg, sin lille datter, at vold løser ingenting. Han ville være et godt forbilde og ei motvekt.

Men hvorfor satt han bare der? Hvorfor grep han aldri inn? Hvorfor lot han en kvinne mishandle seg og sitt barn på det groveste over alt for mange år? Hvorfor lot han meg leve i frykt og samtidig være fullstendig klar over hvilke konsekvenser dette ville ha for meg på sikt? Med de traumer og den skeivutvikling dette ville føre med seg? Han var jo en mann, en stor og fysisk sterk mann, som kunne ha beskyttet meg, og seg selv? Han så jo hvilke konsekvenser det hadde å dra fra meg bare for bare en liten stund. Han måtte det, han hadde jo en jobb, og han måtte fø meg, skaffe meg mat og klær. Det gikk sjeldent bra. Så hvorfor tok han et slikt valg?

Hvorfor dro han bare ikke? Han var en mann. En mann og en far som ikke gikk fra sin datter, for det kunne han ha gjort, men han ble i en uutholdelig situasjon. Men hvorfor ba han ikke henne om å dra? Kanskje fordi han var smertelig klar over at han kunne miste meg helt om han ba henne flytte, om hun tok meg med seg, og dermed risikerte at jeg ble alene med henne, hele tiden. At det kunne ta livet av meg, enten ved hennes hjelp, eller min egen. Han var redd henne og han var redd for meg. For livet mitt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer