OMSORG: For noen barn er faren den trygge, stabile i en ustabil familie. Men det har ikke alltid vært lett for far å få omsorg, skriver artikkelforfatteren.
OMSORG: For noen barn er faren den trygge, stabile i en ustabil familie. Men det har ikke alltid vært lett for far å få omsorg, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Bare en far

Min far satt bare der, fordypet i en roman, en roman som ga han en slags pause fra livet. Et liv som var urimelig tungt for en ung småbarnsfar.

Debattinnlegg

Han hadde ofte et blått øye, kanskje to. Noen ganger hadde han kloremerker i ansiktet. Andre ganger haltet han. Han hadde fått juling av sin kone, og min mor. Han tok aldri igjen, han var ikke slik. Han ville være den som var menneskelig, ikke et monster, som han kalte min mor, og han ville vise meg, sin lille datter, at vold løser ingenting. Han ville være et godt forbilde og ei motvekt.

Men hvorfor satt han bare der? Hvorfor grep han aldri inn? Hvorfor lot han en kvinne mishandle seg og sitt barn på det groveste over alt for mange år? Hvorfor lot han meg leve i frykt og samtidig være fullstendig klar over hvilke konsekvenser dette ville ha for meg på sikt? Med de traumer og den skeivutvikling dette ville føre med seg? Han var jo en mann, en stor og fysisk sterk mann, som kunne ha beskyttet meg, og seg selv? Han så jo hvilke konsekvenser det hadde å dra fra meg bare for bare en liten stund. Han måtte det, han hadde jo en jobb, og han måtte fø meg, skaffe meg mat og klær. Det gikk sjeldent bra. Så hvorfor tok han et slikt valg?

Hvorfor dro han bare ikke? Han var en mann. En mann og en far som ikke gikk fra sin datter, for det kunne han ha gjort, men han ble i en uutholdelig situasjon. Men hvorfor ba han ikke henne om å dra? Kanskje fordi han var smertelig klar over at han kunne miste meg helt om han ba henne flytte, om hun tok meg med seg, og dermed risikerte at jeg ble alene med henne, hele tiden. At det kunne ta livet av meg, enten ved hennes hjelp, eller min egen. Han var redd henne og han var redd for meg. For livet mitt.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Han var en far. Han var en far som hadde hjulpet til å sette et barn til verden, og som så på det som sin viktigste oppgave i livet å beskytte meg.

- Kan du ikke kaste henne ut, sa jeg.

- Kan du ikke bare drepe henne?

Ikke i fullt alvor, tror jeg, men for å få han til å forstå hvor mye jeg hatet henne og ville ha henne vekk.

- Nei, du må bli 12 år først, sa han, slik at din stemme blir hørt i en barnefordelingssak. Ingen vil noensinne høre på meg, jeg er en mann, og det er mor som er den som er flinkest til å ta vare på barn. Jeg sukka oppgitt, for jeg visste at det ikke var sant. Ikke hos oss.

Ja, selvsagt kunne han ha tatt opp kampen, gått til sak for å beholde meg, forsøke å legge frem beviser og finne vitner, ja alt som sto i hans makt. Men det lå en risiko der, å ikke bli trodd, og det kunne han ikke ta sjansen på. Så han ble. Og hun ble. Helt til hun flyttet på eget initiativ. Hun ville slettes ikke ha meg, men hun ville ha penger.

Da hun hadde vært borte i ett år spurte jeg så tynt og forsiktig ved middagsbordet:

- Er hun borte nå? For godt?

- Ja, jeg tror det, sa min far.

Da gråt jeg. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Vi var endelig fri! Jeg og min far. Jeg gråt aldri igjen.

Hvorfor grep han ikke inn? Jeg får aldri svar på hvordan min far tenkte, han er død nå, han tok sitt eget liv noen få år senere. For du vil kanskje argumentere med at han burde ha prøvd. Men kanskje han hadde blitt fullstendig handlingslammet av omfattende av fysisk og psykisk mishandling gjennom mange år?

- Du er ikke verdt noe, du er stygg, du er udugelig, du er en taper! Om og om igjen. Utslitt av høytider som ble ødelagt av fyll og blod, og ferier der vi satt igjen med en absurd følelse, - hva var det som bodde på hotellet sammen med oss? Skitten, sint, fabulerende, full. En gal person? Hvorfor? Kan hun ikke bare forsvinne?

Kanskje det var tiden han kom i fra, der ingen skilte seg, og familien og den gode mor ble satt i første rekke, uansett, som stoppet han? Da mannen var familiens overhode og skulle ha sin kone under kontroll? Da det å skille seg var en skam. Eller var det da jeg brøt tilliten og gikk til barnevernet for å be om hjelp, og jeg ble avist ved skranken, men da de likevel ringte hjem til min far for å be han om å kontrollere meg og mine vannvittige historier? Var det da han så at jeg skrev den ene stilen etter den andre om de makabre forholda mine hjemme, og jeg fikk de tilbake med smilefjes og stjerneklistermerker og med en kommentar i meldingsboka, - din datter har svært god fantasi og er meget flink til å skrive?

Eller kanskje da jeg over kortere og lengre perioder ble tatt ut av skolen, for skadene mine var så tydelige, og ingen spurte han hvorfor? Eller da turntreneren min ikke stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke ville dusje etter trening? Ryggen min var et eneste stort blåmerke, og det kunne ingen få se, for min far kunne få skylden og det måtte ikke skje. Eller var det da de aller fleste på hjemstedet vårt trakk seg unna oss og ingen klassevenninner ville være med meg hjem lengre? Var det at han så at ingen brydde seg, stilte spørsmål eller stilte opp for oss, selv om «alle» visste? Var det det som stoppet han? Ja, jeg tror det. Vi var alene. Jeg og min far.

Kvinner er mest voldelige. Kvinner mer voldelige mot sin partner enn menn, også mot sine barn, og særlig mot sine døtre. Volden er ikke i den grad fysisk og gir ikke så store skader som når en mann slår, stort sett. Men vold er ikke bare slag. Vold er mobbing over tid og nedsettende kommentarer som gjentar seg og gjentar seg. Vold er når hun kaster tallerkener og kasseroller etter deg. Vold er når hun lugger deg og spytter på deg. Vold er når hun ler av deg etterpå og sier du er ynkelig som bare tar imot. Vold er det når hun kontrollerer deg, din omgang med venner, din fritid og din økonomi.

Vold er det når du føler du bor i en politistat og et overvåkningssamfunn, der alt du sier og gjør blir fulgt med på og alt blir slått ned på, uavhengig om du gjorde noe galt eller ikke. Vold er når du stadig kikker deg over skuldra og ikke vet når neste angrep kommer, du bare vet at det kommer. Vold er det når alt handler om å holde ut og det kommer til det punkt at du rett og slett tror på din overgriper, - du er udugelig og alt er din egen feil. Dette fortjener du!

Ja, jeg er feminist, helt klart. Men verden er ikke svart-hvitt, og vold utøves av begge kjønn. Og ser vi ikke dette, og nekter å anerkjenne mannen som en også god omsorgsperson, og samtidig ikke er klar over at også kvinner er voldelige, ja da er vi ille ute.

Så hvorfor dro han bare ikke? Fordi han var glad i meg og han fikk ingen støtte noen steder i fra. Han var bare en mann.

Denne teksten sampubliseres med Radikal Portal.