Bare en forfatter

PARIS (Dagbladet): Når noen roper om hjelp, er det en plikt å svare, hevder Albanias største forfatter Ismaol Kadaré, som selv engasjerte seg sterkt under Kosovo-krigen. En intellektuell som ikke gjør det, er feig. Men for Kadaré finnes det ikke politiske forfattere.

- En intellektuell er en normal person. For ham er det naturlig å uttrykke seg. Gjør han ikke det, er han feig og ussel. Hvis han tier når en forbrytelse blir begått eller når en banditt massakrerer, stiller han seg utenfor menneskeheten. Det er en plikt å svare når noen roper om hjelp. Det gjelder oss alle, sier Ismaol Kadaré, 63, som stadig nevnes som nobelpriskandidat. Han tar imot oss i sitt hjem ved Luxembourghagen i Paris, der han har bodd siden han forlot Albania i 1990. Hans siste bok, «Tre sørgesanger for Kosovo», kommer nå ut på norsk. Den ble skrevet før krigen, men handler om et annet slag, mellom tyrkere og en allianse av serbere, bosniere, albanere og rumenere, som fant sted 28. juni 1389.

Propaganda

- Serbernes løgn om det slaget har påvirket millioner av mennesker. Serberne hevder at de sloss mot tyrkerne alene, og rettferdiggjør okkupasjonen av Kosovo med det. Milosevic har utnyttet hatet mellom serbere og albanere som også går igjen i sangene på begge sider.

Ismaol Kadaré forlot Albania da han som intellektuell ikke lenger følte at han hadde noen innflytelse, men at det kunne være et signal at han reiste. Da var diktatoren Enver Hoxha død, og det fantes en mulighet for en forandring. Under diktaturet valgte Kadaré å uttrykke seg gjennom bøkene sine.

- Det var vanskelig å gjøre noe annet. Jeg risikerte å bli skutt. Men litteraturen eksisterer under alle mulige forhold, som den har gjort i 3000 år, sier Kadaré, som gjennom sin litterære motstand ga albanerne en identitet. Han er så respektert at UCK fant det naturlig å be ham om råd midt under forhandlingene i Rambouillet.

Unikt

- Hva mener du om at en motstandsbevegelse søker råd hos en forfatter?

- Det synes jeg er helt naturlig. De ba om å få møte meg. Jeg sa hva jeg mente på tre avgjørende minutter. Jeg var streng med dem og sa de måtte undertegne. Jeg var rasende over at de nølte, sier Kadaré, som for øvrig møtte Jacques Chirac, utenriksminister Hubert Védrine og amerikanernes forhandler Christopher Hill. Kadaré hadde lenge forutsett hva som kom til å skje i Kosovo og i sin tid advart Frangois Mitterrand og andre statssjefer. For Kadaré ble det nødvendig - men trist - å bombe. I dag er han også trist over albanernes hevnreaksjoner.

- Det er ikke bra, men det er ikke samme barbari som serberne sto for. Det er galt å sidestille. Som FNs administrator Bernard Kouchner sier, blir det myrdet flere mennesker i Moskva på en dag enn i Kosovo.

Ingen idyll

- Vil albanere og serbere kunne leve side ved side?

- Det er mulig, men man må ikke håpe på noen idyll. Serberne viser ingen tegn til anger. De må erkjenne sine forbrytelser. Tilgi? Det vil ta lang tid. Dessuten ber de ikke om tilgivelse. Ingen har noensinne tilgitt nazistene. Man vet heller ikke noe om tusenvis av albanske fanger, som serberne behandler med bødlenes arroganse.

Kosovo betyr noe så uskyldig som «Svarttrostenes eng». Tragedien i 1389 som Kadaré beskriver, setter ennå sine dype spor. Den internasjonale opinionen reagerer seint, synes han, og han gjør sitt beste for å vekke den. Nå skal han til Albania. Men han vil ikke trekkes inn i politikken.

- Det finnes ingen politisk forfatter. Bare en forfatter, slår han ettertrykkelig fast. Et sted går grensen.