Bare en klaps?

OPPDRAGELSE: Høyesterett har ikke tatt hensyn til barnets opplevelse av hvor vondt eller ydmykende det oppleves når voksne slår.

NOEN ÅR TILBAKE opplevde jeg på nært hold at et barn ble slått av en av sine foreldre. Jeg befant meg tilfeldigvis i samme hus som familien. Jeg så ikke noe av det som hendte, men lydene fra rommet bortenfor fortalte hva som foregikk. Lyden av en voksen hånd mot barnehud var så vidt hørbar. Slaget var neppe hardere enn at Høyesterett ville betegnet det som en «lettere klaps», og jeg er nokså sikker på at det ble påført «i oppdragelsesøyemed». Det som fjernet all tvil om at det jeg hadde hørt var at et barn ble slått, var gråten som fulgte. Det som gjorde sterkest inntrykk, var det som ble sagt mellom hikstene: «Voksne vet ikke hvor hardt de slår når de slår.»

30. november avsa Høyesterett en kjennelse som omhandler fysisk avstraffelse av barn. Høyesterett uttalte i denne forbindelse at det ikke er i strid med straffeloven hvis «foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Et slikt standpunkt er bare mulig hvis barns perspektiv ignoreres. Høyesterett har ikke tatt hensyn til barnets opplevelse av hvor vondt eller ydmykende det oppleves når voksne slår.

FRA ULIKE HOLD er det kommet sterke reaksjoner på Høyesteretts uttalelse. Barneombudet har i et brev til justisministeren 15. desember bedt regjeringen om at det foretas nødvendige presiseringer, slik at barn sikres samme vern om sin fysiske integritet som voksne. Barneombudet viser blant annet til FNs komité for barns rettigheter som mener at enhver form for fysisk avstraffelse av barn er i strid med barnekonvensjonen.

Rettsapparatet er til for å beskytte samfunnets medborgere og har et spesielt ansvar for å ivareta den svakeste part. Derfor er det nesten ikke til å tro at man på høyeste juridiske nivå velger å gjøre det legitimt å slå barn. Høyesteretts uttalelse kan på ingen måte forsvares. Det blir imidlertid mulig å forstå uttalelsen dersom det tydeliggjøres hvilke diskurser om familien som er tilgjengelige innenfor vår kultur.

GJENNOM ET forskningsprosjekt i profesjonsetikk har jeg undersøkt hvordan bestemte kulturelle diskurser om foreldres vold mot barn kommer til uttrykk i et utvalg eksamensbesvarelser på førskolelærerstudiet. Oppgaven som ligger til grunn for besvarelsene, går ut på å reflektere omkring et konkret case en førskolelærer er involvert i. Caset omhandler en situasjon der et barn «blir slått hjemme hvis han gjør noe galt». I studiet av disse tekstene er jeg ikke opptatt av hva forfatterne bak tekstene personlig måtte mene, men forsøker å finne ut hvilke diskurser kandidatene henter ressurser fra når de drøfter den aktuelle problemstillingen. Tekstene viser hvordan det blir logisk mulig å hevde at vold mot barn er uakseptabelt og samtidig argumentere for å overse, unnskylde, akseptere eller legitimere at et barn blir slått.

Når det legitimeres at foreldre slår sine barn, synes visse premisser å være til stede. For det første må slagene bare forstås som del av oppdragelsen. Volden må ha gode hensikter. Det forutsettes at det å slå faktisk virker, at slagene får barnet til å skjønne hvor grensen går og innrette seg deretter.

For det andre er bagatellisering nødvendig for at vold mot barn skal framstå som akseptabelt. I stedet for at det å slå omtales som vold, anvendes formuleringer som «bare en ørefik», «en dask på rumpa» eller «en lettere klaps».

Den tredje forutsetningen for å omdefinere vold mot barn til legitim oppdragelsesmetode, har å gjøre med synet på familien. En slik omdefinering framstår mindre motsetningsfylt hvis man forsøker å se vold mot barn i lys av distinksjonen mellom offentlig og privat sfære. Dette skillet innebærer samtidig et skille mellom ulike normer og regler.

Den offentlige moralen er forankret i en individorientert rettighetstenkning. Dette betyr at den enkelte medborger har rett til beskyttelse mot vold og krenkelser. Den enkelte har også frihet til å organisere familielivet og oppdra sine barn ut fra sin personlige overbevisning.

PRIVATSFÆRENS MORAL er basert på fellesskap, tilhørighet og nære relasjoner. I familien er intimitet og hengivenhet overordnet kravet om rettferdighet. Foreldres kjærlighet til sine barn forstås som garantist for barnets ve og vel. Flere moralfilosofer hevder at spørsmålet om individuelle rettigheter dermed ikke er relevant innenfor denne konteksten. Feministen Susan Moller Okin er blant dem som kritiserer en slik posisjon, nettopp fordi rettferdighetskravet settes til side til fordel for intimitet og kjærlighet. Hun peker på at familien består av enkeltpersoner, med interesser som kan komme i konflikt med hverandre.

Barns individuelle rett til beskyttelse mot vold er opplagt uforenlig med foreldres rett til å «klapse» sine barn «i oppdragelsesøyemed». Dersom barnet identifiseres med privatsfæren og bare omfattes av privatsfærens regler, blir det imidlertid mulig å omgå denne verdikonflikten. De individuelle rettighetene kan da forbeholdes voksne.

FAMILIEN ER i vår tid tappet for mange av sine funksjoner. Aktuelle debatter om familiepolitikk kan tyde på at det for mange er desto viktigere å holde fast på de familieverdiene som er igjen. Familien dyrkes som stedet for intimitet, trygghet og omsorg. Barnet blir løftet fram som bærer av familien. Barnet blir den som holder våre forestillinger om familien levende uavhengig av hvordan familier i realiteten lever sine liv. Barnet blir ikke bare forbundet med, men også bundet til privatsfæren.

Den voksnes privilegium består i å kunne bevege seg autonomt mellom offentlig og privat sfære. Dette blir tydelig i Høyesteretts uttalelse. For hva slags terminologi er det de henter sine «lettere klaps» fra? Jo, en slik begrepsbruk har definitivt en privat karakter. Det skurrer når slike betegnelser brukes i formelle, offentlige sammenhenger av aktører som vanligvis anvender et mer presist språk. Men med en nærmest ubegrenset definisjonsmakt står Høyesterett fritt til å erstatte sin juridiske terminologi med et «hverdagsspråk» og betegne voldelige handlinger som «klaps».

Foreldre flest er uvurderlige som støttespillere for sine barn. Ikke desto mindre er det nødvendig med skarp kritikk av forestillinger om familien som medfører at barns integritet krenkes. Høyesteretts uttalelse er forståelig ut fra en rekke tilgjengelige diskurser om familiesfæren. Ut fra tanken om barnet som likeverdig medborger i et demokratisk samfunn, er uttalelsen derimot dypt problematisk.

DERSOM BARNS medborgerskap skal ivaretas, kan ikke barn være prisgitt sin familie og ekskluderes fra den offentlige sfære. Individuelle rettigheter til vern mot vold og ydmykelser må også gjelde barn. Når barn gir uttrykk for at det gjør vondt når voksne slår, bør dette være relevant for dem som definerer prinsipper for rett og galt. Hvis barns perspektiv vektlegges, blir det ikke mulig å legitimere at foreldre slår sine barn.