Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bare en ting å gjøre: Kjør debatt

Harald Eia lykkes som forskningsjournalist.

SAKLIG-VENNLIG SLUGGER: Harald Eia er blitt populærvitenskapelig forskningsjournalist og har med «Hjernevask» levert et provoserende utgangspunkt for en bred debatt. Foto: Thomas Rasmus Skaug.
SAKLIG-VENNLIG SLUGGER: Harald Eia er blitt populærvitenskapelig forskningsjournalist og har med «Hjernevask» levert et provoserende utgangspunkt for en bred debatt. Foto: Thomas Rasmus Skaug. Vis mer

|||Se første episode her.

I kveld sendes første episode av «Hjernevask», Harald Eias allerede svært omtalte nye serie der han i følge NRK skal ta opp «populærvitenskapelige spørsmål om arv og miljø».

Eia er blitt forskningsjournalist. Det lykkes han riktig godt med - men med et programkonsept i den brede populærvitenskaplige tradisjonen: Store spørsmål skal besvares på kort tid, i en form med tidkrevende krav til anekdoter, gode fjernsynsbilder og form. Resultatet er underholdende. Men som interessert seer ønsker man mer.    

Er det genetikk eller oppdragelse som gjør at vi blir som vi blir?, spørres det. Som spørsmål betraktet havner det i samme kategori som et spørsmål om det er hodet eller kroppen som gjør Marit Bjørgen til en stor skiløper.

Mange fornuftige mennesker vil hevde at svaret sannsynligvis ligger i et samspill mellom de to.

Men hva da om noen forskere velger å se bort fra den genetiske delen og konsentrere seg om den kulturelle? Det finnes det forskere i Norge som gjør. Det er dem Harald Eia avlegger en visitt.

Norge skal være et av verdens mest likestilte land. Likevel er nitti prosent av våre sykepleiere kvinner, mens retninger innen ingeniørfagene har nitti prosent menn.

Tallene har ikke endret seg dramatisk de siste årene, Norge har et arbeidsmarked som er mer kjønnsdelt enn både land som er fattige og land med mindre likestilling enn oss. Kan kjønnsforskjellene skyldes at menn og kvinner simpelthen foretrekker forskjellige yrker? Og at grunnen til det ligger i våre gener? Det er Harald Eias kjetterske hypotese.

Modellen hans er enkel: Først intervjuer han norske forskere som tror på den blanke tavlen, altså på en modell om at kjønnsforskjeller lar seg forklare av miljø og kultur. Deretter oppsøker han forskere som mener at forskjeller mellom kvinner og menn har en genetisk komponent, og som har forskning som bekrefter dette.

Til sist drar han så tilbake til de første forskerne og konfronterer dem med disse forskningsresultatene. Disse kommer slik dårligere ut, modellen funger slik. Som seer blir man likevel sittende å tenke på hvordan det motsatte eksperimentet hadde gått: Hva om tilhengerne av genetisk arv først hadde presentert sine funn og trukket sine konklusjoner, før tilhengerne av miljøets betydning fikk kritisere disse, en kritikk genentusiastene så hadde måttet svare på?

For Harald Eia går overgangen fra komiker til populærvitenskaplig programleder nesten forbausende greit: I åpningen nøytraliseres komikeren med noen reaksjonsklipp fra publikum, så signaliserer Harald Eias sakligvennlige voiceover-stemme tydelig at dette er ment som underholdende alvor. Eia glipper bare tilbake til morsom tulledialekt i en eneste scene. Det er relativt enkelt for dette eksemplaret av komikerarten å tilpasse seg et nytt miljø.  

Men det er selvsagt vanskelig å si om årsaken til Harald Eias sjangerskifte fra komiker til populærvitenskaplig journalist ligger i genene hans, eller om den er sosialt bestemt.

Når Harald Eia i forkant av sin sju episoder lange serie «Hjernevask» argumenterer med sine kvalifikasjoner, er det ikke unaturlig de sosiale og kulturelle han trekker fram: Han er utdannet sosiolog med gode karakterer. Han argumenterer ikke ut i fra at han er genetisk særlig godt kvalifisert til jobben, det ville også virket temmelig sært. Sosiale kvalifikasjoner er nært, konkret og direkte relevant. Eventuell genetisk egnethet er nesten nødt til være mer i bakgrunnen: vagere, langt mer generell og svært vanskelig å bruke til å dokumentere spisskompetanse på smale fagfelt.

På samme måte er det utfordrende å trekke direkte slutninger fra genetisk kunnskap om menneskearten til enkeltmenneskers handlinger i Norge de siste tretti årene eller så. Gener betyr mye, men i en kompleks sivilisasjon må det være vanskelig å vite nøyaktig hva. Likestilling, kvinnelig stemmerett eller for den saks skyld demokratiet selv kan vanskelig sies å springe ut av våre gener. Når mange i velstandsamfunnet Norge velger tradisjonelle yrkesvalg kan det skyldes at vi har råd til å følge vår genetiske legning.

Men det kan også skyldes at vi har råd til å følge kulturelle trender. I Norge har det også vært en urovekkende trend vekk fra realfag og mot mer kreative fag. Jeg har ikke sett noen argumentere for at det skyldes at vi som folkeslag egentlig er genetisk uinteressert i matte.

Det betyr ikke at genenes betydning bør ignoreres. Forskere som virker sikre på genene slett ikke betyr noe for vår atferd, kan mistenkes for å ha blitt kulturelt stimulert til å forveksle sine modeller med virkeligheten. Det må være lettere å argumentere for hvor sosialt tilpasningsdyktige våre gener faktisk gjør oss, hvor stor variasjonen på individnivå er, hvor komplekse størrelser både vårt genmateriale og vår sivilisasjon er.

Problemstillingen er kjent også fra andre fag. På Handelshøyskolen i Bergen satt for noen år siden forskerne innen markedsføring i sjette etasje, mens samfunnsøkonomene befant seg i sjuende. Men markedsføring er basert på troen om at forbrukerne lar seg påvirke, forutsatte grunnteoriene i samfunnsøkonomi at forbrukerne var rasjonelle mennesker med full informasjon om markedet, altså at markedsføring ikke virker.

Slik kunne man, i hvert fall populærvitenskapelig, hevde at skolen  befant seg i en situasjon der sjuende etasje forutsatte at sjette etasje ikke fantes.

Likevel var forskningen i begge etasjer både nyttig og relevant. Forklaringen ligger i at forskningen er basert på forenklede modeller av virkeligheten. To modeller kan være gjensidig ekskluderende og likevel begge si noe nyttig om verden. Og modellene må simpelthen være forenklede for å fungere: Et kart forteller ikke alt om et landskap, men et kart i størrelse 1:1 er svært upraktisk i det virkelige liv. Utfordringen er å vite hva og hvor mye man kan forutsette bort og likevel sitte igjen med en nyttig modell: Tyngdekraften er for eksempel neppe en sosial konstruksjon. Men det er både demokrati, menneskerettigheter og likestilling, og det er konstruksjoner vi trives godt med, selv om de knapt kan være genetisk bestemt.

«Hjernevask» er et tvetydig ord. Det kan bety indoktrinering, det kan også bety at vi trenger å få spylt og renset hjernecellene litt for å tenke klart. I første program viser Harald Eia både sin sin modell og sin agenda klart, og tar opp et spørsmål det er nyttig å diskutere.

Det er bra.

En god debatt vil gjøre det enda bedre. Mennesker er visst genetisk disponert for å være uenige. Det er i hvert fall vår kultur.
 

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media