Den allmenne språkinteressen har trolig aldri vært større. Flere og flere populærvitenskapelige bøker ser dagens lys, det dreier seg om alt fra banning til indianerspråk. Felles for de aller fleste av disse publikasjonene er at de fokuserer på språket slik vi ser og opplever det. Men hva er språk? Og finnes det nå egentlig mer enn ett språk?

Frem til midten av 1950-tallet rådet behaviorismen, en teoretisk retning som hevdet at alle kunnskaper om språk hos mennesket er lært. Barnet blir født som et tabula rasa, altså uten noen som helst redskap som hjelper til i språklæringsprosessen. Dette synet var akseptert av de fleste fram til Noam Chomsky i 1959 skrev en banebrytende bokanmeldelse av B.F. Skinners behaviorisme i det prestisjefylte tidsskriftet Language. Dette betraktes av de fleste som det definitive bruddet med behaviorismen, og som katalysatoren for framveksten av en ny kognitiv vitenskap.

Chomskys utgangspunkt var språktilegnelse. Det er et faktum at de fleste barn lærer de grunnleggende strukturene i morsmålet sitt i løpet av de tre til fem første leveårene. Dette er svært raskt, og det kan vanskelig forklares dersom alle strukturene må læres slik vi lærer andre ting. Ikke minst er det slående at barn lærer mye som aldri finnes i språket de hører rundt seg. Chomsky har kalt dette Platons problem: Hvordan kan vi vite så mye når tilgangen til informasjon er så dårlig? Et godt argument for et slikt perspektiv er følgende eksempel: