Bare kjærlighet og død

Det er utrolig at man kan føle seg så likegyldig til spørsmålet om ei ung jente skal leve eller dø som i «If I Stay».

FILM: Tenåringer som skal nå ut til de store massene av jevnaldrende, i alle fall hvis de er hovedpersonen i en roman med påfølgende filmatisering, må velge ett av to alternativer: Redde verden, eller dø.

Slik «Divergent» virket som en fattigmannsversjon av «The Hunger Games», rir «If I Stay» på legefrakkeskjøtene til «The Fault In Our Stars». Alle filmene er basert på bestselgende ungdomsromaner.

Uelegant
Her gjøres det uelegante vekslinger mellom fortidsplan og nåtidsplan. På nåtidsplanet rekker Mia (Chloe Grace Moretz) såvidt å grunne over to ting - over søknaden til den prestisjetunge musikkskolen Juilliard og krangelen med kjæresten Adam (Jamie Blackley) - før bilen hun og familien sitter i, havner i en kollisjon og blålysbilene bringer henne til sykehuset.

Mia blir atskilt fra sin egen kropp og vandrer rundt i korridorene som et blondekledd spøkelse mens hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien, ser tilbake på forholdet til Adam, og i noen heller svulstige scener kjenner på om livet er verd å vende tilbake til.

Kamuflert glansbilde
Men livet hun ser tilbake på, virker ikke som noe liv i det hele tatt, men som et dårlig kamuflert glansbilde kledd opp i rufsete Portland-indie.

Cellisten Mia føler seg ubekvem sammen med rockervennene til Adam, men det løser seg alltid ved at han alltid skjønner når han skal komme med en kjærlighetserklæring eller en smykkegave og generelt være perfekt.

Like perfekte er Mias shabbykjærlige foreldre. Det som er av skuespillerskryt går til Mireille Enos og Joshua Leonard, som klarer å gi disse evigoppofrende mønsterforeldrene en karismatisk, jordnær varme.

Moretz har sanselig ansikt som kamera elsker. Nærbildene i transe over celloen bærer hun godt. Men når hun skal være sorgtung eller forelsket, brytes illusjonen: Det glatte ansiktet synes ikke å ha nok uttrykk, og altfor ofte ender hun opp med å rynke på nesen eller åpne munnen halvveis som respons på hva det måtte være av livsomveltende opplevelser.

Det blir vanskelig for seeren å bry seg om hun lever eller dør, når det ikke virker som om hun gjør det selv.